Om å bli tatt for gitt

Å gjøre så godt man kan, stille opp når det trengs og ikke være opptatt av å gjøre minst mulig kan straffe seg. I jobbsammenheng kan en sjef tolke det som at her har vi en som har litt å gå på, han kan presses til å gjøre enda mer fordi han ikke er i stand til å si nei. Gir man en arbeidsgiver lillefingeren, kan det hende han tar hele hånden. Og hvis man sier fra og ikke lar seg tråkke på, kan man bli oppfattet som sutrete og vanskelig, så det virker som om man faller i enten den eller andre grøften uansett hva man gjør.

Det jeg har lært om overtid er at arbeidsgiveren skal spørre, og hvis det er tvungen overtid, skal man ha overtidstillegg. Å bare la en arbeidstaker bli stående på jobben i flere timer etter at arbeidstiden er over, inntil det behager nestemann å innfinne seg, uten å si fra eller spørre, er ikke riktig måte å gjøre det på. Dette står i arbeidsmiljøloven, og da er det ikke for mye for langt at en som har drevet bensinstasjon lenger enn jeg har levd, kjenner til disse tingene. Men man har kanskje bare seg selv å takke og kan følgelig bare brenne hvis man, i redsel for å bli oppfattet som vanskelig å ha med å gjøre, ikke har passet på å sette ned foten med jevne mellomrom?

Det kunne vært verre, selvsagt. Problemet mitt er bare at jeg har såpass mange negative erfaringer og er såpass lite fornøyd med tingenes tilstand at det for alvor begynner å nærme seg et metningspunkt. Men man pleier jo å reise seg igjen, så det går vel bra denne gangen også.