Ut mot havet - 53 timer i vinterparadiset Tromsø

Fredag ettermiddag, buss til Tromsø sentrum - 52 timer igjen. I sentrum er det flere utesteder enn dagligvarebutikker, og Tromsø har flere «pøbba» per innbygger enn noen annen by i Norge. Og akkurat nå er byen full av musikkinteresserte øldrikkere ... Stikker innom butikken til Ole-Christian og får rabatt på en Edward Norton-DVD (på grunn av mitt slående ytre, trolig) før bussen går ut til hotellet.

Fredag kveld, Blå Rock-burger sammen med guttegjengen - 49 timer igjen. Blå Rock serverer Tromsøs beste hamburger; enten har de funnet en helt egen måte å steke den på, eller også vet de på sekundet når en hamburger skal tas av stekeplata. Den er helt perfekt stekt (til forskjell fra kjøttstykkene man ofte får servert andre steder), og med råstekte poteter til er det et måltid man husker lenge. Utestedet har dessuten byens beste ølutvalg (les: flere enn to øltyper), og et hyggelig rockemiljø. Terningkast åtte.

Midnatt fredag, Hurra Torpedo-konsert i Storsalen på Kulturhuset - 44 timer igjen. Festivalens høydepunkt på musikkfronten. Morsomt, gode coverlåter, nye sanger og et spektakulært sceneshow med ødeleggelse og deilig perkusjon. Liveversjonen av Total Eclipse of the Heart kan man gjerne dra fram og tilbake Oslo-Tromsø en tre-fire ganger for å oppleve, og på slutten løfter Kristopher Schau en vaskemaskin over hodet og smeller den i gulvet. Det er noe av det mest imponerende jeg har sett på en konsertscene, og jeg har sett litt av hvert.

Natt til lørdag, på fylla i Tromsø - 41 timer igjen. Jeg og tre andre i guttegjengen raver rundt i sentrum, tar bilder av folk og driter oss ut. Vi møter på en same med TIL-skjerf, vi klenger på han og tar bilder, og han kaller oss «jævla idiota». Ganske treffende, oppførselen vår tatt i betraktning. Innen det er på tide å dra hjem har jeg naturligvis glemt både navnet på og adressen til hotellet, men jeg har mer flaks enn jeg fortjener og kommer på det et halvt minutt før jeg setter meg i en drosje.

Lørdag morgen, spasertur til Ica-butikken på Sorgenfri - 34 timer igjen. Tromsø har en flott natur. Ren, tørr snø, skvulpende ishav like ved veien og voldsomme fjell i bakgrunnen. Når/hvis jeg blir gammel skal jeg kjøpe meg et hus akkurat her, i vannkanten langs Kvaløyveien, og plassere gyngestolen inntil stuevinduet. Får man ikke evig liv av å bo her, får man det ingen steder.

Lørdag kveld, middag på Peppes - 28 timer igjen. Broren min har hengt seg opp i rucolasalat og skal ha det på hver eneste middagsrett, så vi bestiller en pizza overlesset av noe som minner mistenkelig om gress. Flere liter øl bestilles i det samme rennet og gir oss god løpefart før den store kvelden. "Bare Egil" Hegerberg vinker til oss fra den andre siden av vinduet og er bare en av mange musikkjendiser vi ser i løpet av festivalen.

Natt til søndag, dødtid på utestedet Driv - 17 timer igjen. Etter fem konserter av varierende kvalitet er den siste kvelden over og vi vet det. Når DJ-en på utestedet snurrer igang en remiks av Toni Braxtons "Unbreak My Heart" er det på tide ta kvelden. En litt slapp avslutning på festivalen veies opp av en porsjon god «ræinsnaddær» (kebab av reinsdyrkjøtt med søt tyttebærkrem), servert av Tromsøs svar på Feite-Frank Leiderstam (fra Abo Rasul - Macht und Rebel, ikke sant, din ubeleste dritt).

Søndag formiddag, pizza på Yonas til frokost og Walk the Line på kino - 10 timer igjen. Tromsø kan matlaging, for her har vi enda en rett som lett havner på min liste over største matopplevelser. Hemmeligheten ligger i sausen, visstnok. Etterpå bruker vi tiden som er igjen på å se film, og jeg tror nok besøkstallene på landsbasis hadde vært hyggeligere lesning dersom flere kinoer i Norge hadde holdt nivået til Fokus Kino i Tromsø. Stressless-seter i kinosalen fører automatisk til seier, det vet alle som har prøvd.

Søndag kveld, flyet tar av fra Tromsø Lufthavn - 0 timer igjen. Virkeligheten hjemme kaller meg tilbake. Jeg savner fjellene og havet og menneskene i Tromsø allerede.