Fotball og høyere studier

Nå som den norske «elite»serien i fotball er igang igjen hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om alt jeg misliker ved (norsk) fotball, men det har The Ganger allerede gjort bedre enn jeg hadde fått til. Tippeligaen er jo ille nok i seg selv, men i år blir det verre fordi TV2 har betalt over en milliard for rettighetene til å vise kampene. Derfor kommer de til å satse tungt på dekningen, hvilket innebærer at andre programmer får enda mindre sendetid enn de pleier, og siden TV2 ligger i forkant av populærkulturen vil trolig andre TV-kanaler og aviser følge opp med utvidet ressursbruk. Noe som innebærer at Kjetil Rekdal får enda mer spalteplass å boltre seg på når han skal oppdatere oss på hva han er misfornøyd med i Vålerenga i øyeblikket, og «ekspertene» får enda mer plass å fylle, både i sider og minutter, på å forklare hvorfor det bare ble 1-0 på Fosshaugane. Det er kanskje det mest meningsløse med hele sporten: All tiden som brukes på å diskutere hvorfor noen baller havner innenfor stengene mens andre ikke gjør det.

Nå går også fristen til å søke på høyere studier hos Samordna Opptak ut om noen dager, rettere sagt på lørdag, og da kan jeg like gjerne fortsette dette klageinnlegget ved å snakke om hva jeg misliker ved måten høyere studier er organsiert på i Norge. Jeg har forsøkt å studere flere forskjellige ting ved tre forskjellige undervisningsinstanser, og det som går igjen er de samme svakhetene:

1. Oppfordringen til å tenke i flokk. Det er de samme lærebøkene, de samme arbeidsmetodene og de samme rådene man får hele tiden. Jobb i grupper, snakk om stoffet, løs treningsoppgaver, bla bla. Universiteter og høyskoler skal lære oss å tenke fritt, likevel kommer man enklest, om ikke best, gjennom ved å gjøre som alle de andre. Ungdom velger i mange sammenhenger minste motstands vei, som de har gjort på videregående og så lenge de har levd, og på universitetet består denne veien av å følge en allerede opptråkket sti.
2. Kvalitetsreformen. Alle skal hjelpes gjennom, man skal koses bort og dulles til og resultatet blir at det blir stadig enklere å bestå eksamen og dermed mindre utbytte i form av kunnskap for studentene. Den har riktignok noe for seg, å lære samarbeid er viktig og arbeidslivet man møter etterpå består ikke av å sitte alene med en bok på lesesalen, men noe har gått galt et sted når det er viktigere at man har utført et gruppearbeid enn hva man kommer fram til.
3. Miljøet. Ingen kommer til universitetet for å lese eller jobbe med oppgaver, i så fall har de mistforstått. Nei, å sitte i kantina og å gå på puben om kvelden er mye viktigere, og man er har ikke kommet gjennom på riktig måte hvis man ikke etterpå trekker fram det sosiale (med en helvetes stor S) som det de hadde mest utbytte av i studietiden. På BI var det ekstremt, der begynte studieåret med drikkeleker og meloner dynket i sprit til lunsj, og da forelesningene var over for dagen opplyste foreleserne om at «nå åpnes ølkranene på kroa». Men så sikter også BI-studenter flest mot et næringsliv basert på møter, banketter og seminarer, og da er det kanskje viktigere å holde ut lenge på nachspiel med de riktige menneskene og å vite hvem det lønner seg å ha på lista over folk man sender vinflasker i gave til enn å huske Philip Kotlers teorier om markedsøkonomi.

Der undervisningen på videregående var lagt til rette for treer- og firerelevene, er kverna man kjøres gjennom i neste runde stilt inn på de utpreget sosiale. Å trives bedre på egenhånd enn i samhandling med andre er ingen fordel hvis man skal studere videre etter videregående, det tror jeg vi kan fastslå ganske sikkert. Individualitet belønnes ikke.

Men noe skal man studere likevel, for alternativet er for de aller fleste dårligere, og i år falt valget mitt på bibliotek- og informasjonsvitenskap. Jepp, et bibliotekarstudium er ikke så dumt, har jeg funnet ut: gode jobbmuligheter, ålreit lønn og et profesjonsrettet studium. Det finnes mer spennende jobber, men de er vel for spennende mennesker og å jobbe med bøker er fint når man er interessert i dem. Dessuten er det en lettelse å ha tatt avgjørelsen, nå kan våren og sommeren starte og så trenger jeg ikke å tenke mer på det før i august.