I en seng på hospitalet

I dag hadde jeg min første arbeidsdag i helsevesenet, hvis man kan kalle det en arbeidsdag når man ikke får betalt. Jeg skal hospitere hos en røntgenavdeling i to uker for å lære om radiografyrket, og for forhåpentligvis få et grundig svar på om jeg bør studere radiografi eller bibliotek- og informasjonsvitenskap til høsten.

Radiografer utfører den delen som kommer mellom legenes rekvisisjoner og legenes vurderinger av røntgenbildene, nemlig selve røntgenundersøkelsen. Det kreves tre års utdannelse og en sertifisering før man kan jobbe som radiograf. Og det er, hvis man skal si det litt brutalt, utdanning til et rutineyrke. Alle jobber har vel et visst element av rutine, selv om det er populært å si at «i min jobb er aldri to dager like», men radiografiyrket har ganske mye av det; man har en lang liste med pasienter og tar dem inn en etter én. Men selve prosessen er variert nok med en blanding pasientkontakt, teknisk betjening av maskiner og å sitte foran en datamaskin. Det er dessuten alltid kolleger i nærheten, og man får holde fast ved tanken ved at man er med på å gjøre en viktig jobb med diagnoseringsprosessen. Å ha et meningsfullt arbeid er viktig, og da er helsevesenet kanskje et sted å orientere seg mot. Det er dessuten ikke slitsomt, bortsett fra at man må konsentere seg.

Et annet argument er det konservative arbeidsmiljøet. De jeg jobbet sammen med var familiefedre og -mødre på rundt 40 med tre barn og seilbåt, og det er det jo ikke noe galt med, men jeg tviler på om jeg kommer til å leve på samme måte når jeg blir 35. Hvis konservatismen ikke har tatt overhånd innen den tid.

Nok om det. På lørdag er det endelig konsert med The Cumshots, det gleder jeg meg til. Disse framtidsgreiene går vel helst bra.