Filmoppsummering: Mai

Det ble en og annen DVD og kinotur i mai også: 22 filmer - fire flere enn i april - og de aller fleste var gode opplevelser, mye takket være Top 250-listen til IMDB.com. Muligheten til å låne filmer gratis på biblioteket er dessuten gull verdt for alle filminteresserte; mitt lokale bibliotek har trolig nærmere 100 av de 250 filmene på IMBDs liste. Her følger noen filmhøydepunkter fra mai:

The Shawshank Redemption (Frank Darabont, 1994)

Verdens Beste Film? Ikke langt unna, i hvert fall. Et manus som historiemessig feier all konkurranse av banen, uovertruffent skuespill over hele fjøla - Tim Robbins fortjener alle godene denne verden har å by på som belønning for sin prestasjon - og en visuell perle i ordets rette forstand. Filmen har dessuten en rekke klassiske scener, som f.eks. da Tim Robbins' rollefigur står i regnet og strekker armene mot himmelen. Nærmere perfeksjonen er det vanskelig å komme - obligatorisk for alle som er glad i god film.



Paha Maa / Frozen Land (Aku Louhimies, 2005)

Tematisk remake av Robert Bressons L' Argent (1983), modernisert og tilpasset finske forhold. Både L' Argent og Frozen Land er basert på en Leo Tolstoj-novelle om hvordan ulykke og elendighet kan overføres fra person til person, bevisst eller ubevisst. En falsk pengeseddel fører med seg død og ødeleggelse hos alle den kommer i kontakt med, og minner oss på hvilke fatale følger det kan gi å overlate til andre å rydde opp i stedet for å ta ansvaret selv. Louhimies viser oss et grått, dystert og pessimistisk hverdags-Finland hvor syv personer får sine liv ødelagt. To timers negativitet og noen virkelig ufyselige scener (støvsugere blir aldri helt det samme igjen) kan bli i tyngste laget, og blir det, og Louhimies kunne gjerne vært litt mer generøs med den svarte humoren. På den positive siden imponerer det finske stjerneskuddet Jasper Pääkkönen, som i tillegg til Frozen Land er aktuell i filmen om skihopperen Matti Nykänens liv, og Aku Louhimies er en mann det er grunn til å holde øye med.



Grizzly Man (Werner Herzog, 2005)

Dokumentar om dyreverneren Timothy Treadwell, som tilbrakte de siste 13 årene av sitt liv i Alaskas villmark sammen med grizzlybjørner før han ble spist i 2003. Werner Herzog får maksimalt ut av de 100 timene med opptak som Treadwell etterlot seg, og utnytter helt bevisst sin erfaring med å jobbe med mennesker i besittelse av tilsvarende mengder galskap («I've seen this madness on a film set before,» som han minner oss på og får oss til å tenke på hans legendariske samarbeid med avdøde Klaus Kinski). Det blir nemlig tydelig allerede tidlig i filmen at Timothy Treadwell var ravende gal, han var et mislykket, ensomt og utstøtt menneske som flyktet til villmarken for å redde seg selv, og som diktet opp en oppfatning om at grizzlybjørnene trengte hans hjelp og kunne bli hans nye venner. Han forholder seg til dem som om de skulle være kosedyr og beveger seg så tett innpå at det nesten er utrolig at han holdt ut i 13 år før bjørnene satte foten ned. Heldigvis for Treadwells ettermæle og heldigvis for oss, behandler Herzog dog materialet med respekt og sympatiserer med dyreverneren på et annet nivå enn en mer tradisjonell dokumentarfilmskaper ville gjort. Dermed blir Grizzly Man mer enn «bare» en dokumentar - det er kunst på et høyere nivå enn som så. (Jeg har skrevet grundigere om filmen i et innlegg på Spillegals forum, som til forskjell fra denne teksten inneholder enkelte spoilere.)



Og til slutt, månedens skuffelse:

Lord of the Rings-filmene (Peter Jackson, 2001-2003)

For noe - pardon my French - jævla møl. Jeg befinner meg riktignok aldeles ikke i målgruppen: Fantasy-litteratur kjeder meg, jeg har ikke sans for «episke» slagscener av typen man finner i «sverd- og sandalfilmer» som Troy og Kingdom of Heaven, og jeg har enda til gode å se noe jeg liker av Peter Jackson. Men med all den gode kritikken Lord of the Rings-filmene har fått skulle man tro de gjorde noe riktig. Alle tre filmene befinner seg dessuten fra 20. plass og oppover på IMDBs Top 250-liste over verdens beste filmer.

Villedende reklame, kaller jeg det. Det er selvhøytidelig, pompøst og humørløst (noe det kanskje skal være; for Tolkien-fans kan vel ikke disse alv- og hobbitgreiene tas seriøst nok). Skuespillet er i beste fall ujevnt, med gode prestasjoner av bl.a. Viggo Mortensen og Ian McKellen og tilsvarende lavmål fra Sean Bean og Orlando Bloom. Å fremføre Tolkiens dialoger krever tydeligvis skuespillerprestasjoner på et høyere nivå enn de to sistnevnte er i stand til å levere.

Det største problemet er imidlertid lengden. Hver film varer rundt tre timer, og det blir ikke ordentlig moro før i de to siste timene av film tre. Skal man være veldig streng, hadde det holdt med én Lord of the Rings-film. Det siste kapitlet i trilogien er den formildende omstendigheten: Det er en relativt severdig film og i likhet med den aller nyeste Star Wars-filmen en vellykket avslutning (selv om tålmodigheten settes alvorlig på prøve når Peter Jackson bruker en halvtime på å avslutte en film som strengt tatt er ferdig). The Fellowship of the Ring og The Two Towers er derimot bare glimtvis underholdende og har ingenting blant de 20 øverste på en liste over verdens beste filmer å gjøre.