Øya 2006

En liten oppsummering av årets Øya-festival, litt på etterskudd:

Øya er som mange vet en av Norges beste festivaler, bedre enn bl.a. Quart på de fleste områder. Organiseringen er prikkfri og har vært det i mange år, stemningen på området koselig og avslappet til forskjell fra Quarts anstrengte kommers, publikum har interesse for musikk og kommer tidlig for å få med seg flest mulig konserter, og ikke minst er tidspunktet ypperlig - den andre helgen i august er for de fleste siste helg av sommeren før høstsemesteret starter.

Høydepunktene for min del var Knutsen og Ludvigsen, som skapte et voldsomt liv tidlig lørdag formiddag, The Knife, som var en helt egen opplevelse, og Beck, som var et svært profesjonelt utført show med en spennende artist jeg har til gode å sette meg inn i musikken til. Jevnt over gjorde artistene jeg ikke har sett før best inntrykk, mens enkelte band jeg kjenner godt leverte under sitt vanlige nivå (bl.a. The Cumshots og 120 Days).

Programmet var så tettpakket med godbiter at man nødvendigvis måtte forsake noe - konsertene på tre ulike scener startet noen ganger med bare ti minutters mellomrom - så jeg fikk bare sett rundt halvparten av Silver (som etter en daff debut med White Diary endelig har funnet seg selv med en tøff punkskive og ditto liveshow), og The Cramps, som var ganske smakløse greier vi forlot etter 10 minutter. En sær gjeng med en femi fyr i skinnbukser på vokal som regjerte på punkeklubben CGBGs i New York for 30 år siden, og som jeg i ettertid angrer på at jeg ikke opplevde i sin helhet.

Yoko Ono hører nok for øvrig mer hjemme på Astrup Fearnley-museet enn på Øyas største scene som siste artist ut før kveldens headliner. Bortkastet tid å høre på en sanger uten nevneverdig sangstemme som ikke kan sine egne tekster.