Filmomtale: Lady in the Water

Etter mye kritikk for filmene regissør M. Night Shyamalan har laget siden The Sixth Sense, har Lady in the Water blitt presentert som filmen som skal snu folks oppfatning av Shyamalan og være en strak langfinger rettet mot kritikere og misfornøyd publikum. I forkant av premieren har det atpåtil blitt utgitt en selvbiografi med tittelen «The Man Who Heard Voices, Or How Shyamalan Risked His Career on a Fairy Tale».

Vel, ingen risikerer noe med Lady in the Water, verken Shyamalan eller produksjonsselskapet, for filmen har alt vi kjenner fra Shyamalan-filmer bortsett fra en Big Twist. Den har utgangspunkt i en godnatthistorie Shyamalan skrev for døtrene sine som en havnymfe, en «narf», som bor under et svømmebasseng ved et leilighetskompleks, og som kommer opp for, tja, et eller annet. For å komme tilbake til sin egen verden trenger hun hjelp for å holde noen demoner på avstand. Et eventyr i moderne omgivelser, altså, og en rimelig søkt historie som burde blitt værende hjemme på sengekanten hos The Shyamalans. Beboerne i bygården aksepterer uten videre at narfen trenger beskyttelse mot demoner for å svømme tilbake til gangene under svømmebassenget deres, og det bor «tilfeldigvis» noen i en av leilighetene som kjenner eventyret og vet hvilke regler narfene må følge.

Utgangspunktet tatt i betraktning har imidlertid ikke sluttproduktet blitt så aller verst; filmen holder stødig Shyamalan-standard med en håndfull gode grøss og, som alltid, vellykket utnytting av omgivelsene for å skape spenning. Shyamalan har sin egen stil som gjør filmene hans (til en viss grad) severdige uansett hva han velger å lage film om, og på skuespillersiden går det meste på skinner med Paul Giamatti og Bryce Dallas Howard i front, dessuten er Bob Baladans birolle som gretten filmkritiker er en artig liten bonus. Shyamalans Hitchcock-plagierte «cameo»-opptredener derimot var mer sjarmerende da han klarte å begrense seg.

Lady in the Water er ingen katastrofalt dårlig film - jeg er ikke enig i at den kvalifiserer til terningkast 1 eller 2 - men den har et litt for uinteressant plot og en litt uheldig blanding av komikk og grøss. Den vil dessuten være altfor fort glemt til å utgjøre noen positiv effekt på Shyamalans karrire. M. Night Shyamalan har innsett at det ikke lenger nytter å satse alt på en stor twist på slutten - neste skritt på veien mot selvinnsikt bør være å innse sine begrensinger som manusforfatter.
5/10