Bokanbefaling: Johan Harstad - Ambulanse

Novellekunst på det nivået Johan Harstad presenterer for oss i novellesamlingen Ambulanse er vi ikke bortskjemt med i Norge.

En historie om en ambulansesjåfør som prøver å redde folk før de gir opp håpet er første novelle og setter tonen for resten av samlingen. De andre historiene handler om det samme - å holde ut i situasjonen man er i, enten man ligger i en blodpøl eller lever i ensomhet, til redningen kommer i form av en endring til det bedre - og de er knyttet sammen ved at personer og hendelser fra en novelle dukker opp i en annen. Det kunne like gjerne vært en roman med forskjellige handlingsforløp som foregikk samtidig og ble fortalt i små porsjoner, men ved å dele det opp i noveller vet ikke leseren hvilke deler av historien det vil bli sagt mer om før en person som bare ble nevnt i forbifarten i en av novellene dukker opp som hovedperson i en annen. Ulempen er at det kan bli litt forutsigbart når vi vet at problemene de ulike karakterene sliter med vil få en løsning på slutten, men det veier Johan Harstad til dels opp for ved å variere språk og stil mellom deprimerende og morsomt, avslappet og intensivt.

Temaene er dramatiske, det handler om psykologer som ikke husker om pasientene er incestofre eller lider av anoreksi, og firmaer som tjener seg rike på en ny type airbag de vet kan drepe folk hvis den blir utløst, og en form for nihilisme går gjennom alle historiene som en rød tråd og minner om bøkene til Chuck Palahniuk (særlig Fight Club - to-tre av historiene i Ambulanse er omtrent tatt rett ut av Palahniuks debutroman). Og det er jo ikke den verste forfatteren å bli sammenliknet med.

Ambulanse er knapt 200 små og lettleste sider lang, og gjør seg best hvis man leser den mer eller mindre i ett.