Den store kinodagen

I går var det kinoens dag i Oslo og overalt, med visninger hele dagen, førpremiere
på mange store filmer og - ikke minst - halv pris på alle visningene. Broren min og jeg valgte oss ut tre av filmene på programmet, og her følger mine meninger om dem:

(Bær over med at Blogger har sine egne oppfatninger om hvor det bør være linjeskift.)

The Departed (Martin Scorsese, 2006)



Mye bra å si om denne nyinnspillingen av Infernal Affairs (2002), og særlig Scorsese-fans har grunn til å glede seg over at Mesteren endelig er tilbake i sjangeren han har laget sine beste filmer i (politi- og mafiasjangeren). The Departed er trolig Scorseses beste film på ti år, manuset flyter over av skarpe replikker og minneverdige dialoger og flere av skuespillerne på den
imponerende rollelisten (Scorsese vet å utnytte at mange vil være med i filmene hans) viser seg fra sin lyseste side. Leonardo DiCaprio lyser sterkest og har tydeligvis endelig blitt voksen.

Når så mye klaffer samtidig, er det imidlertid veldig ødeleggende at materialet alle disse dyktige menneskene har slått hodene sine sammen
om er en remake av en knapt fire år gammel film som klarer seg helt fint på egen hånd. Gi oss i det minste sjansen til å glemme originalen før dere kommer med nyinnspillingen, eller, enda bedre, la originaler være originaler og finn på noe eget i stedet.

Stødig gjennomføring og underholdende resultat, men likevel unødvendig og uviktig i den store sammenhengen.

Hard Candy (David Slade, 2006)



Amerikansk indiefilm basert på virkelige historier om unge jenter som bruker seg selv som lokkemat for å avsløre pedofile. 14 år gamle Hayley (Ellen Page) og over dobbelt så gamle Jeff (Patrick Wilson) møtes på en kaffebar etter å ha chattet på nettet og Hayley blir med hjem til leiligheten hans for drinker og en fotoseanse i motefotografens atelier. En drømmeutvikling av kvelden for overgriperen, helt til jenta tar over styringen og tar Jeff til fange mens hun leter etter bevis på overgrepene hans.

Omtrent hele filmen utspiller seg i leiligheten og hviler på skuldrene til de to hovedrolleinnehaverne, og det sier ikke så rent lite om både manus, skuespill og regi at filmen klarer å komme i mål som en sterk film om et vanskelig tema. 19 år gamle Ellen Page er et supertalent som bare venter på å slå igjennom. En av filmens største styrker er at ingen av de involverte passer med våre oppfatninger av offer og overgriper; Jeff er en sjarmerende og vellykket motefotograf med en stilren leilighet uten spor etter skitne bilder eller filmer, og Hayley er en godt over gjennomsnittet moden og intelligent 14-åring med et ikke helt psykisk stabilt hat overfor overgripere.

En tett, velspilt og tøff thriller med en ballekrympende scene man ikke glemmer med det første.
Wow, castration really is one of the easiest operations! And they teach girls scouts to camp and stuff? This is what's really useful.

Paris je t'aime (diverse regissører, 2006)



18 kortfilmer av diverse kjente regissører med et stjernelag av internasjonale skuespillere i hovedrollene om hvordan kjærligheten kan komme i mange former i kjærlighetens by Paris.

Mye bra, særlig Coen-brødrenes kortfilm med Steve Buscemi i hovedrollen, men nødvendigvis også endel av varierende kvalitet som de fleste helheter satt sammen av ulike bidrag sliter med. Mange av regissørene klarer å overraske med gode poenger, men blant de 18 kortfilmene er det også noen litt generiske som gir lite annet enn forutsigbart prat.

Paris je t'aime passer nok best for de som har erfart ulike former for kjærlighet og kanskje også kjenner Paris godt, for meg ble to timer med kortfilmer med det samme utgangspunktet litt langdrygt.