Hårsår i sommervarmen

Skribenten Vebjørn Verlo kom i Dagbladet i går med kritikk av Turboneger, og skrev bl.a. at bandet er "middelmådig med en direkte dårlig vokalist", et band med mye form og lite innhold, som ikke kan forvente å bli tatt på alvor. Som bevis for at innpakningen er viktigere enn innholdtet, trekker han fram at da "bandets svakeste ledd" Hank von Helvete måtte ta en pause, valgte resten av bandet å legge ned hele prosjektet, - fordi å erstatte vokalisten Hank ville vært en formalitet, mens frontfiguren og showmannen var umistelig. Det er særlig gitarist Knut Schreiners uttalelser til Dagsavisen Verlo reagerer på, om at det har blitt "for mye sirkus og for lite anerkjennelse", at det Turboneger gjør er "vitalt håndverksmessig og kunstnerisk interessant" og at "fordi de på mange måter er et tegneserieband, har de desto mer å bevise." Spørsmålet er jo da om de trenger å bevise noe, og hva de eventuelt har å tape på å prøve.

I dagens Dagbla' kom svaret fra en noe surmaget Thomas "Happy Tom" Seltzer, bassist og låtskriver i Turboneger:

- Nå er vi ikke altfor opptatte av å bli tatt på alvor. Men vi er premissleverandører innen vår sjanger.

- Skal vi begynne å snakke om vokalferdighetene til Bob Dylan? Hank von Helvete er og blir en av rockens store frontfigurer.

Sier Thomas Seltzer, før han sympatisk nok går over til å kritisere kritikeren:

- Vebjørn Verlo har selv slitt forgjeves som artist - med eyeliner og skjerf - og lever nå av å lage reklame for McDonald's. Snakk om å selge dritt i innpakning, sier Seltzer. (For ordens skyld hevder Verlo at han driver med reklame, men ikke for McDonald's.)

Det er lett å være enige om at Turboneger har funnet en formel som virker og har kommet langt med forholdvis begrensede musikalske evner, med Knut Schreiner som den eneste virkelig dyktige musikeren, og at det for så vidt er greit så lenge det finnes et publikum som har glede av det som tilbys (selv om formelen nå begynner å bli rimelig oppbrukt, og bandet ikke har utgitt et godt album siden 1998). Men Vebjørn Verlo har også et poeng i at det ikke kler dem spesielt bra å påberope seg kredibilitet og "kunstnerisk interesse", når det f.eks. ble sagt i forbindelse med lanseringen av tullealbumet Party Animals i 2005, at det var "en plate om krig, ikke en plate om fest" (i en artikkel jeg ikke fant på internett). Turboneger hadde fremstått som ærligere og mer sympatisk (uten at det nødvendigvis er noe de vil fremstå som) dersom de i større grad hadde sett seg fornøyd med å være et innbringende rockesirkus.