Plateomtale: Cloroform - Clean

Medlemmene i Stavanger-trioen Cloroform har i tiden som har gått siden bandet ble startet for snart ti år siden markert seg mer som henholdvis filmkomponist og samarbeidspartner med Mike Patton, Kaizers Orchestra-bassist og trommis i bandet til Morten Abel, men suksess på andre områder har ikke hindret de tre i å finne sammen igjen med jevne mellomrom. Bandets utgivelser har ofte gått langt over hodet på både kritikere og publikum, og 20 000 solgte plater i løpet av seks plater og ni år tyder på at Cloroform ikke har oppnådd nevneverdig kommersiell suksess. Clean, som kom ut for litt over en uke siden, kommer neppe til å skaffe bandet et større publikum. Som det stikk motsatte av forrige studioalbum Cracked Wide Open (2005) (som var nesten-pop eller "så langt bandet kunne gå i musikalsk høyreretning", for å bruke bandets egne ord (men som likevel ironisk nok ble nominert til Alarm-pris i klassen fri musikk)), er den nye plata kanskje det mest utøylede og minst strukturelle bandet har gitt ut. To års studiojobbing og 700 minutter med innspilt materiale, med som overordnet mål å lage et brutalt album som lignet mest mulig på improvisasjonene bandet er kjent for live, har blitt kuttet ned til knappe 38 minutter fordelt på 19 korte og vrange sanger. Innspillingsprosessen var i følge bandet selv i intervju med Morgenbladet lang og tung med knapt en eneste morsom dag i studio, og resultatet er de ikke er sikre på om de liker selv engang. Tung perkusjonshamring, hylende feedback og snerrete vokal á la Mike Patton på sitt mest innbitte er noen av ingrediensene bandet har rørt sammen til en mannevond miks som kan minne om de mest bråkete Fantômas-øyeblikkene. Likevel er det tiltrekkende på sin egen ukontrollerte måte, og ganske vellykket i all sin utilgjengelighet. Små hint av typiske Cloroform-melodilinjer, korte strofer med vokal og noen fengende trommerytmer skaper en slags struktur i rotet og en viss forutsigbarhet i temposkiftningene. Lite for mange, men mye for de som tør og vil. Og ikke minst et hederlig forsøk på å bringe musikken videre som Cloroform skal ha all ære for å tatt sjansen på. Coverarten er dessuten nok et lite mesterverk fra alltid like solide Martin Kvamme. Bare ikke sett på plata i bakfylla eller, som jeg første gang jeg hørte den, på tredje dagen med kronisk hodepine; da begynner vi å snakke selvplaging.
.