Silkerevolusjonen

Puls-redaktør Arild Rønsen bruker store ord i en kommentarartikkel om distribusjonen av den nye Radiohead-plata og tilstanden i musikkbransjen generelt. Det er spennende tider for alle som er opptatt av musikk, og det kan være moro å spekulere litt i hvor veien går videre og hvordan hele platebransjen kanskje vil snus på hodet i løpet av de kommende årene. Men hvordan kan Arild Rønsen vite at "CD-en er død", "tiden for salg av musikk i konkrete, håndfaste enheter over over" eller at "uttrykket album er historie"? Noen artister har eksperimentert litt og benyttet sjansen til å tenke nytt nå som de likevel er fri fra de slaveliknende kontraktene med plateselskapene (nå nylig Radiohead, som la ut sin nye plate i digital form ti dager etter verden fikk vite at den var ferdig, og lot fansen bestemme selv hva de ville betale), men det er nok litt tidlig å fastslå noe med sikkerhet og avskrive dagens distribusjonsformer.

Men det mest bemerkelsesverdige er kanskje bruken av r-ordet: "Radiohead- revolusjonen". Et litt sterkt ord, kanskje, når det ikke engang er avklart om Radiohead vil stå løpet ut, eller om de kommer med en vanlig, gammeldags, plateselskaps- distribuert CD-versjon likevel, og at "stuntet" i så fall i praksis bare blir en kontrollert lekkasje bandet får godt betalt for. (De er visstnok på utkikk etter et plateselskap som kan ta seg av å levere CD-en til platebutikkene. I så fall er vi jo like langt). Det er verken en ny idé eller bemerkelsesverdig modig, selv om det som ofte ellers sikkert hadde vært enklere å la være. Dessuten:

Alt tyder på at Radiohead har gjennomført en revolusjon. (...) Men: Hvilken stor artist, som er ute av sitt kontraktsforhold til et plateselskap - vil finne på å gi ut ei "normal" plate? Og i fortsettelse: Hvilken etablert artist med hodet på rett plass vil finne på å forlenge sin kontrakt?

I så fall er det jo ikke snakk om en revolusjon, hvis bandet bare gjør det som er naturlig og mest nærliggende, uten å provosere eller gjøre seg til uvenner med noen (litt sutring i media har det riktignok blitt, men det store rabalderet uteble). Det er jo bare naturlig å se seg om etter alternativer når bandet plutselig står fritt til å velge selv, etter å ha vært underlagt plateselskapet hele karrieren. Bandene og artistene som gjør det (Prince, Oasis, Paul McCartney og Joni Mitchell trekkes fram som eksempler) er dessuten så store at de ikke risikerer stort på å ta noen nye sjanser. Slikt blir det i beste fall en puslete revolusjon av, pent og pyntelig og uten risiko. Høstens store bombe er en silkerevolusjon. Selv om de nødvendigvis ikke fortjener mindre ros for å tenke nytt og gjøre det lettere for andre å følge etter av den grunn.

.