Bokomtale: Erlend Loe - Muleum

Noen ganger er det simpelthen ikke nok å være grei. Det går dårlig likevel. Jeg var f.eks. lenge både søt og snill og gjorde omtrent aldri noe mot andre som jeg ikke ville at de skulle gjøre mot meg. Og likevel falt flyet ned.

18 år gamle Julie mister hele familien når flyet de sitter i styrter i Erlend Loes nyeste bok og begynner delvis ufrivillig å skrive dagbok etter råd fra psykologen. Hun er ikke i tvil om at å avslutte livet selv er den eneste logiske konsekvensen av å oppleve noe av det verste som kan skje allerede i ung alder, men hun velger å ta kontrollen selv og viser en overraskende besluttsomhet. Etter et mislykket selvmordsforsøk tidlig i boka og med stor frihet etter at familien etterlot seg en nærmest utømmelig bankkonto og en stor villa i Holmenkollen, drar hun ut i verden for å smake på livet.

Muleum er en slags mellomroman mellom underholdningsromanene Loe er blitt kjent for, og en ny og (forhåpentligvis) mer seriøs periode i forfatterskapet. Etter litt ufarlig tull i bokas første del med karikerte bipersoner som kunne passet inn i Doppler eller Volvo Lastvagnar, skifter historien til en slags reiseskildring når Julie drar ut i verden. Loe blir mer opptatt av psykiske problemer og hvordan unge mennesker forholder seg til dem etter hvert som man kommer lenger ut i boka. Dermed faller Muleum litt mellom to stoler; Loes tidligere bøker er både morsommere og mer underholdende, samtidig som man ikke kan ta historien helt på alvor når elementet av tull og tøys aldri helt slipper taket. Boka slutter dessuten uten at så mye har skjedd, etter 250 korte sider, med et utfall som smaker litt av et kompromiss, selv om endel interessante tanker kommer fram underveis om hvorfor noen ungdommer opplever livet som meningsløst og uten muligheter, selv om hele verden egentlig ligger åpen foran dem. Et sted i boka sammenliknes å være ung og deprimert med å sitte i et badeland før daggry og åpningstiden. Potensiell moro overalt, men likevel ensomt og kjedelig fordi det ikke er vann i skliene og de ellers fargeglade og innbydende lekene fremstår grå i mørket.

Muleum er en småmorsom bok om ungdom og selvmord som kanskje kan bidra til å nyansere noen av de verste fordommene mot psykisk sykdom. Innen neste bok har Erlend Loe forhåpentligvis tatt steget fullt ut og gir oss en seriøs roman.
.