Bokomtale: Johan Harstad - Hässelby

Pappa døde for to måneder siden. Det er ikke noe nytt i det. Fedre dør hele tiden. Hver eneste dag raser et stort antall fedre utfor stupet. Sånn må det være. De kommer smilende inn til deg den første dagen du åpner øynene, klapper deg på hodet og holder deg i armene sine. De kjører deg på fotballtrening i noen år, låner deg hammer og sag slik at du kan bygge hytte i skogen og ber deg ta deg sammen når du kommer for sent hjem om kveldene. Senere fases de ut, umerkelig. Til den dagen de dør. Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det, alle sammen.

Hässelby av Johan Harstad er en bok om Albert Åberg når han blir voksen, og om faren hans som i barnebøkene til Gunilla Bergström bare er til stede, uten tilsynelatende å ha et liv på egen hånd. "Jeg skal aldri gå fra deg," sier faren til Albert, og mener: "Du skal aldri få gå fra meg." Albert Åberg har ikke samvittighet til å flytte fra en far som synker lenger og lenger ned i selvmedlidenheten og ensomheten ettersom tidene forandrer seg og de sosialdemokratiske illusjonene brister, og blir boende hjemme helt til faren dør når Albert har rukket å bli 42. Han føler mer lettelse enn sorg over tapet, og tenker at nå er det endelig hans tur. Endelig skal livet begynne.

Hässelby er en pessimistisk roman. Albert Åberg drar på interrail i 1985 som 20-åring, stopper i Paris, forelsker seg i en jente og har det bedre enn noen gang, for første gang i livet, men drar av uforståelige grunner tilbake til Hässelby etter et års tid, til et sosialdemokratisk svensk "folkhem" i oppløsning og forråtnelse. Mot slutten av 80-tallet tar festen slutt, det blir studentopprør i Paris, trussel om atomkrig, smeltende poler og økonomisk nedgang over hele Europa, og fremmedgjortsfølelsen brer seg. "De dreper oss én etter én, Albert. Ikke glem det," sier faren til Albert etter at Olof Palme er død i 1986.

Johan Harstad skriver om alvorlige temaer og tapte muligheter med et løst og ledig språk mange andre forfattere bør misunne ham, og som de som har lest Harstads forrige roman vil kjenne igjen fra Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Mye av innholdet likner også; Albert Åberg setter seg selv i andre rekke og vil bare alle alt godt, mye på samme måte som Mattias i Buzz Aldrin..., han tar seg jobb som søppeltømmer i Paris og jobber på Clas Ohlson-lager hjemme i Sverige (Mattias var gartner), og ikke minst minner beskrivelsen av kjærligheten mellom Albert Åberg og tyske Leni Ziegler mye om Mattias' forhold til Helle. Det handler om å være så glad i noen at det gjør vondt å se på dem, om å trekke ned visiret på astronauthjelmen på skolekarneval for ikke å bli blendet av personens smil. Beskrivelsene av Albert Åbergs år borte fra faren er kanskje høydepunktet i Hässelby, og verdt å lese alle de 450 lettleste sidene for i seg selv. Johan Harstad gir en sylskarp observasjon av Europa anno åttitallet, spekket med populærkulturelle referanser og et symboltungt soundtrack av The Police. Harstad beskriver hendelsene med et uanstrengt alvor som gjør at man godtar premissene for historien og føler med alle involverte, og er ikke redd for å trekke inn det store bildet. Det er ikke bare sosialdemokratiet som effektivt og likevel gradvis får beina slått vekk under seg, men hele Europa og menneskeheten som sådann; demonteringen tar møblene fra hverandre og fjerner tapeten fra veggene. Utover nittitallet og opp til våre dager ser det ikke lyst ut. Vi vil bare det beste for Albert Åberg, han er så snill at han "kunne vært en barnebokfigur eller noe", og håper for all del han blir hos Leni i Paris, men returen til Hässelby er uungåelig med Alberts dårlige samvittighet overfor sin stadig mindre livsdyktige far.

Hässelby er et større prosjekt enn Buzz Aldrin... (hvor mange timer som har gått med til å få alle bitene av historien til å passe sammen kan vi jo bare lure på), som Harstad kommer stødig i mål med mye på grunn av strammere komponering enn tilfellet var med hans forrige roman, som med sine 630 sider kanskje var 100 eller 150 sider for lang. Tryggheten og stabiliteten fra barnebøkene om Albert Åberg trekkes sakte vekk fra både hovedpersonen og leseren ettersom det tapte paradisets illusjoner glir over i desillusjoner, og etterlater oss med en følelse av utrygghet. Med fire utgivelser og seks år etter debuten kan Johan Harstad knapt kalles ung og lovende lenger, i stedet har han tatt steget opp blant de etablerte og sementert sin egen posisjon som en av Norges sterkeste litterære stemmer.

Man kan si hva man vil om syttiårene, men det er ingen vits i å rakke ned på dem, allerede på syttitallet rakket man ned på syttitallet, og det kom ingenting godt ut av kritikken da heller. Det holder lenge å tenke for seg selv at det gikk litt av skaftet i de årene, men det var i det minste godt ment. Og var det ikke godt ment heller, alt sammen, så var det uansett ment, og slik sett diametralt forskjellig fra 2000-tallet, hvor man for lengst har sluttet å mene noe som helst om noe som helst og avslutter enhver diskusjon med ordene jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si lenger. Det er slik det har blitt. Jeg kom. Jeg så. Og derfra hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle foreta meg.

.