Treningsstudio og folkehelse

Jeg er et svært motvillig SATS-medlem. Norges største treningssenterkjede misbruker slik jeg ser det at de i praksis har monopol ved å tilby et dyrt, dårlig og ekskluderende treningstilbud. De er like kommersielt usympatiske som de største mobiltelefonselskapene og de mest utadvente klesbutikkene, og samtidig verre fordi trening og helse er viktigere for folk enn mobiltelefoner og klær. Treningsstudioer er rett og slett ikke særlig hyggelige steder å være. Trange, slitte og skitne lokaler kombinert med dunkende "SATS-radio" man ikke slipper unna selv med høyt volum på iPod-en skaper ikke akkurat treningsglede for dem som ikke passer inn i den trange firkanten SATS har definert som sin målguppe. De som ikke allerede er hindret av stiv medlemsavgift, kan fort føle seg ekskludert av den påtrengende kommersialismen og skjønnhetstyranniet SATS representerer.

SATS burde hatt et standardtilbud alle kunne føle de kunne bruke, til en fornuftig pris, med mer avansert trening for spesielt interesserte. Slik det fremstår i dag bør man nærmest være interessert på forhånd og enig i SATS' treningsideologi for i det hele tatt å sette foten innenfor dørterskelen. SATS ekspanderer stort og reklamerer med at de snart har nådd 100 000 medlemmer, men treningsstudioer er fortsatt for spesielt interesserte, noe som får negative konsekvenser for folks helse. Stadig flere blir medlem av et treningssenter, samtidig som vi aldri har vært feitere, latere og sittet mer stille.

Noen av disse problemene har det nylig blitt forsket på for å finne ut hvorfor vi trener mer og samtidig blir feitere, og resultatene er ganske nedslående. Treningssentrene duger rett og slett ikke. Treningsindustrien klarer ikke å håndtere økende fedmeproblemer og utviklingen av livsstilssykdommer som diabetes type 2, snarere tvert imot. Forskerne ved University of Leicester peker på særlig to grunner:

1) Treningsindustrien opprettholder og forsterker helseproblemer knyttet til sosial status. De som fra før er dårligst stilt helsemessig blir holdt utenfor på grunn av lav inntekt og sosial status, og får bare tilgang til det enkleste tilbudet, hvis de i det hele tatt har råd til å melde seg inn.

2) Treningssentre og instruktører fremstiller trening som en individuell aktivitet man skal bruke fritiden sin på og betale av egen lomme, i motsetning til helse som et kollektivt ansvar. Helsestudioene fremstiller effektiv trening 3 ganger i uka som tilstrekkelig og tar fokuset bort fra offentlige treningsmuligheter som turer i skog og mark, samt å integrere trening i hverdagslivet ved å ta trappa i stedet for heisen og å sykle til jobben.

For å bekjempe fedmeproblemer og bedre generell helsetilstand må det mer omfattende endringer til enn å få flere til å melde seg inn i et treningsstudio:

Fedme er en konsekvens av et samfunn med billig, kaloririk mat, motorisert transport, et stillesittende arbeidsliv og tekniske hjelpemidler som lar oss slippe unna hardt arbeid. (...) Hele samfunnet må involveres, fra individ til industri og myndigheter. Annerledes byplanlegging, bedre kontroll med matvareindustrien og å få flere mødre til å amme, er blant forslagene til tiltak.

Det er naturligvis ikke gjort over natta, men å gjøre treningstilbud mer inkluderende kan være et riktig sted å begynne. Det er liten grunn til å feire at snart 100 000 mennesker er medlem av SATS hvis det viser seg at tilbudet de får forsterker helseproblemer i stedet for å bekjempe dem.
.