I stillhet blir vi Øst-Tyskland

Uten at det har blitt en ordentlig debatt om saken engang, er hele Norges befolkning i ferd med å bli satt under overvåkning, enten vi har gjort noe galt eller ikke. Et datalagringsdirektiv fra EU (som vi jo ikke er medlem av engang, og hvis vårt indirekte medlemsskap via EØS gjør det vanskeligere å avvise slike tiltak, er det kanskje på tide å vurdere utmelding) åpner for lagring av all mobil-, nett- og e-post-trafikk til og fra alle innbyggere i Norge, og lagring av denne informasjonen i seks til tjuefire måneder. Hvem vi sender SMS eller ringer til, hvor lenge samtalen varte og hvor vi var da vi brukte mobilen. Eller hele e-post-nettverket vårt og en komplett logg over alle internettsider vi har besøkt. I første omgang vil ikke innholdet i e-postene og SMS-ene lagres, men det ligger kanskje ikke så langt fram i tid når vi først har mistet retten til respekt for privat- og familielivet vårt (art. 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen).

Datalagringsdirektivet er dessuten bare en av tilpasningene i "de små skritts tyranni", hvor stadige forenklende nyvinninger vi aksepterer og setter pris på hver for seg, som f.eks. passeringsbrikker til bomstasjoner eller å kunne betale kinobilletter med mobiltelefonen, til sammen etterlater så mange elektroniske spor at de utgjør et komplett oversikt over bevegelsene våre og en alvorlig trussel for vår personlige frihet.

Jeg hadde ikke engang hørt om dette EU-direktivet før jeg tilfeldigvis kom over noen bloggsider som skrev om fenomentet ved begynnelsen av året. Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende er blant få norske aviser som har satt spørsmålstegn ved at debatten har uteblitt. Hva med resten av norsk presse? Har det vært ville demonstrasjoner i gatene og opphetede debatter på TV, eller er vi alle for opptatt med våre egne trivialiteter til å følge med på hva som skjer rundt oss? Norge er i krig i Afghanistan og vi har en rødgrønn regjering som ikke tar nødvendige grep for å kutte i klimautslipp, uten at noen av oss protesterer ordentlig. Engasjementet er skremmende lavt. Står vi ikke for noe, faller vi for hva som helst. Denne saken er det heldigvis enkelt å gjøre noe med ved å signere et opprop mot å innføre EUs datalagringsdirektiv i Norge. Hvis 2008 likevel viser seg å bli 1984, er det en (riktignok mager) trøst å vite at man var blant dem som stemte imot.

.