Sviktet av sine egne

Mens USA er i gang med nominasjonsprosessen foran høstens presidentvalg og radiokanalene her hjemme fortsetter å sparke ut medarbeidere med egne meninger (praktisert en god stund i NRK P3 med Mina Hadjian og Et Norge i krig-redaksjonen, og nå overført til P4), var nyheten som fikk meg til å stoppe opp likevel om utviklingen i musikkbransjen.

1. november gav Saul Williams ut sitt tredje album, produsert av Trent Reznor, gratis på Internett i form av DRM-frie mp3-filer, med mulighet til å betale 5 dollar for å få musikken i høyere kvalitet og støtte artisten i samme slengen. Tanken var at hvis musikken ble gjort tilgjengelig i anstendig format så fort den var produsert ferdig, og lytterne samtidig ble tilbudt en enkel måte å betale for musikken i bytte mot høyere kvalitet på filene, med "no strings attached", ville flere velge å "gjøre det rette". Mange har forsøkt forskjellige måter å hindre kundene sine i å stjele musikken deres, men hvis distribusjonen gjøres fristende og tilgjengelig nok, vil det ikke være nødvendig. Nå er tallene offentliggjort, og konklusjonen er ganske klar: Spådommen slo ikke til.

Saul Williams andre album, utgitt som fysisk CD-plate i 2004, solgte 33 897 kopier. Oppfølgeren ...Niggy Tardust ble lastet ned av 154 449 personer, altså rundt 4,5 ganger så mange som skaffet seg forrige plate. Av alle disse valgte 28 332 lyttere, eller 18,3 prosent, å betale for musikken. Flere enn 4 av 5 lot altså være. Sammenliknet med Radioheads tilsvarende eksperiment, hvor den nye plata In Rainbows ble tilbudt til valgfri pris (riktignok med en stivt priset CD/LP-boks og en vanlig CD-utgivelse noen måneder etter som garanti), betalte rundt 33 prosent ca. 33 kroner hver, men også her ville de fleste ta imot gratis.

Konklusjonen er altså at flertallet ikke ser verdien av musikk i kroner og øre, selv ikke når den tilbys uten begrensninger. I Saul Williams' tilfelle var riktignok markeds- føringsbudsjettet på 0 dollar, og selv når utgifter til studio og båndbredde er betalt, sitter kanskje artisten igjen med større fortjeneste etter 28 332 nedlastninger á 5 dollar, enn han gjorde etter å ha solgt rundt 5 000 mer av sin forrige, konvensjonelt utgitte plate. Men 18,3 er et lavt tall når man tar med i betraktningen at, i mangel på markedsføring, de fleste som lastet ned trolig var fans av Saul Williams eller Trent Reznor fra før. Sviktet av sine egne, altså.

Fordelen er at man når ut til betraktelig flere ved å gi bort musikken gratis, og selv med nye distribusjonsmåter vil kanskje fortsatt pengene ligge hovedsaklig i å holde konserter og selge t-skjorter. Noe som i og for seg er greit nok, siden det gir en belønning til hardtarbeidende band og lokker flere ut på veien for å møte fansen ansikt til ansikt. Men erfaringene fra de første forsøkene på digital distribusjon kunne vært mer oppløftende ved inngangen til nye tider.

Saul Williams - The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust er en uansett god plate fra en artist med meninger som kunne fortjent et enda større (betalende) publikum, og mitt bidrag til å spre ordet er å legge ut en ny smakebit fra albumet. Ukens lyd er U2-coveren Saul Williams - Sunday Bloody Sunday.

.