Mens vi venter på Unfun

Abo Rasul eller Matias Faldbakken er snart ute med Unfun, siste del i trilogien om Skandinavisk misantropi. Min lokale Norli-bokhandel har begynt nedtellingen (I hate you this much! er teksten på bamsens plakat):

Bok to traff godt for to år siden, og etter pausemusikk i form av et omskrevet Ibsen-drama, knyttes det visse forventninger til siste bok i serien som etablerte Faldbakken som en av norsk litteraturs problembarn, som enten virker dum eller dritsmart, og lager sprell som andre irriterer eller fryder seg over. Skandinavisk misantropi-bøkene og personene i dem bærer på et raseri som bare forsterkes av en negativ erkjennelse av at raseriet ikke nytter. En provokatør for provokasjonens skyld eller intellektuell bråkmaker, eller kanskje begge deler. Morgenbladets omtale av boka lover uansett en lettlest, men vrang bok:

Unfun tematiserer ei av dei mest allmenne og desperate handlingane, som langt frå er ukjend for det tidligare nevnte "problembarnet": sprellinga. Som Lucy [hovedpersonen i boka, red.anm.] seier: "Man kan nesten bruke det som et memento: Når alt går galt: sprell." Å lese rasul kan være ein sunn måte å røske opp i sine eigne meiningsskapande prosessar på. Sjølv om å seie det slik er nettopp den ufarleggjeringa boka sprellar mot.

Nazi-flørten i Macht und Rebel (komplett med et Mein Kampf-aktig bokomslag) ble drøy kost for mange, men ta det med ro: Nazisme ligger ikke for hovedpersonen i Unfun:

Å kalle meg nazifitte, for eksempel, er en slurvete bruk av ord. Fitte, ja, men nazi, nei. For det første er jeg anarkist, som sagt. For det andre er jeg neger.

OPPDATERING: Fra Dagsavisens omtale:

Den kunstneriske bragden i Faldbakkens «Skandinavisk misantropi» er kanskje ikke i beherskelsen av romanformen selv, slik man kan si det om Thure Erik Lunds tetralogi om Thomas Olsen Myrbråten (...). Bragden består i det paradoksale forholdet at disse romanene til tross for sitt misantropiske og kulturskeptiske budskap allikevel publiseres innenfor den merkverdige institusjonen vi kaller litteratur, med en jublende forakt for den samme institusjonen. Dermed retter Faldbakken fokuset mot selve rammene for den litterære institusjonen, og forvandler forakten til et historisk interessant (skandinavisk) selvhat, eller det man kunne kalle en bejaende litterær masochisme.

Forventningene stiger. Om noen timer sitter jeg meg boka i hendene.
.