Matteuspasjon

Drar teaterregissører Antonin Artaud-tradisjonen, hvor man forsøker å sjokkere og provosere publikum ved sterke virkemidler og brå konvensjonsbrudd for å fremkalle følelser, langt nok, kan man begynne å lure på om de vil publikummet sitt vondt. Sebastian Hartmann, tysk stjerneregissør og en av Artaud-etterfølgerne som har markert seg i Norge bl.a. med en voldsom oppsetning av Hamsuns Markens grøde og realityvirkemidler i et Ibsen-stykke som fikk Wenche Foss til å forlate premieren i protest, har gjort seg ordentlig vrang med Matteuspasjon, sitt nye stykke med urpremiere på Nationaltheateret fredag kveld. Et stykke om dødsangst og religiøs tro i tre deler basert på Ingmar Bergmans Nattvardsgästerna, Henrik Ibsens Brand og Matteusevangeliet. Det gjennomgående spørsmålet er hvordan vestlige mennesker forholder seg til sitt religiøse vakuum og finner meningen med livet og kjernen i sin egen personlighet i Guds fravær. 4 timer og 40 minutter på tysk delvis tekstet på norsk og nesten komplett umulig å forstå etter første del. Noen ganger er det deilig å forlate en teatersal med følelse av å ha blitt ordentlig filleristet.

Første del basert på Ingmar Bergmans film fra 1962 er forholdvis dempet med forsiktige konvensjonsbrudd som å gå ut av teksten og gjenfortelle noe av dialogen i stedet for å levere replikkene og å avbryte handlingen med spastiske dansescener. Foran en hvit vegg med "Gott mit uns" i dramatiske bokstaver prøver en svensk småbyprest å holde liv i en oppsmuldrende menighet som Gud tvert imot ser ut til å ha forlatt. I eksistensielle kriser vil man heller ha straff eller fordømmelse ovenfra enn øredøvende stillhet. Presten i Brand er oppjaget og sint allerede når han kommer på scenen og spør publikum om deres tro mens lysene i salen fremdeles er på, før halvannen times kompromissløs kamp mot en streng gud om Brands ideologiske valg utspilles i og rundt reisverket av en kirke pakket inn i plastfolie. Brand kommer med harmdirrende formaninger om at frelse ikke kan oppnås uten offer, selv om mange i den vestlige verden ser ut til å tro det. Hva som egentlig står på spill går litt tapt i manglende teksting og replikker på rimform som i Ibsens originaltekst, og handlingen reduseres til absurd støy med tyskere som løper skrikende rundt på scenen. Siste del av maratonteateret er Jesu dødskamp og undergang, en nedadgående spiral utspilt som en slags nakendans mellom Jesus og skytsengelen hans. Dynket i blod og vann kaver de rundt på scenen og faller ikke til ro før Jesus glisende kan konstatere at han skal dø og håper lidelsen kan hindre menneskeheten fra å gå i samme felle.



Når sceneteppet går ned for siste gang fem timer etter at det gikk opp, har den tre kvart fulle salen rukket å bli ganske glissen. Vi som ble med på Hartmanns utmattende reise helt ned i mørket satt forvirret, overrumplet og forhåpentligvis en smule mer opplyst tilbake. En overdose tysk ekspresjonisme, provoserende og bombastisk. Tre stykker som hver for seg er inntrykksfulle nok blir slått sammen til en helhet en bombardering av sansene man ikke forlater upåvirket.
.