Leaving New York never easy

Ferieminner fra 10 dager i New York i juni:

Neonreklamer er aldri så vakkert som i hjertet av New York, en by så struttende av energi og liv at bare å gå gatelangs og se på bygningene og menneskene er en opplevelse.

Frittstående bokkaféer er fint, bruktsjapper hvor alt overskuddet går til AIDS-saken og alle ansatte jobber på dugnad er finere. Housing Works Bookstore Café - Fighting AIDS One Book at a Time. Ingenting av beholdningen er registrert noe sted, så man må selv scanne hyllene for små og store skatter.

I Norge var de selvstendige platebutikkene de første ofrene av at kurvene ikke lenger pekte skrått oppover i platebransjen og selskapene løste det ved å selge seg billig til kjedene (og nå er i ferd med å gjøre tilsvarende feil overfor kiosk- og dagligvarebransjen med D.D.E eksklusivt i Reitan-kjeden som dystert forvarsel). Independentsjapper i Norge kunne kjøpe platene billigere hos Platekompaniet enn fra leverandørene til slutt. I USA har det gått hardest utover Tower Records og de andre gigantene, og de sære vinylbutikkene og sjapper med bare indieutvalg i CD-er har overlevd. De er oaser å komme inn i og utvilsomt mer stimulerende for musikkinteressen.

Benk nederst på Manhattan med utsikt over Hudson River kjent fra åpningsscenen av Spike Lees 25th Hour. Vi trålte elvebredden i nærheten av hostellet på 96th Street ettersom det snakkes om 110th Street (i Harlem, nesten andre ende av Manhattan i forhold til innspillingsstedet) og hadde nesten gitt opp å finne det da vi tilfeldigvis snublet over det på vei til Staten Island.

Berg- og dalbane på Coney Island som har vært i drift siden 1927. Fortsatt en opplevelse, og berg- og dalbanene i USA er, som de sier, noe annet enn tøffetogene i Norge. Harder, better, faster, stronger.

På Coney Island (som også har en strandpromenade og en kjent brygge hvor nøkkelscener fra Darren Aronofskys Requiem For a Dream er spilt inn) fant vi også disse, som vi først trodde var flyvefisk som hadde forvillet seg opp på brygga og lå og gispet etter luft. Det ble imidlertid så mange av dem i nærheten av folk med fiskestenger at det nok er snakk om en inhuman fangstmetode hvor man lar fiskene kveles på brygga framfor ... hva man nå gjør i siviliserte land. Å hjelpe tilsynelatende uheldige flyvefisker ut i vannet igjen kunne muligens ha ført til en uoverensstemmelse med lokale fiskere.

Men men, så sånn er det.

Ikke akkurat Rockefeller. Beacon Theatre, New Yorks nest største konsertsted, hvor vi så PJ Harvey og John Parish.

John's Pizza på Bleecher Street er et av spisestedene det henges på i Woody Allens Manhattan, og regissøren anbefalte pizzeriaen som en av New Yorks beste i forbindelse med filmlanseringen i 1979. De har fortsatt førsteklasses god pizza, og "ekte amerikansk pizza" er som den italienske, altså med tynn bunn bakt i stenovn.

Sandwich servert med potetgull på fireetasjers Barnes and Noble-kafé. 850 kalorier i to små skinkesandwicher. New Yorkere liker sine bokkaféer hvor man kan sitte ned med Starbucks-kaffe eller spise lunsj og bla i bøker eller magasiner. Trangt om plassen både sent og tidlig, enten det er hverdag eller lørdagskveld.

"F*ck the Puerto Ricans, 20 to a car, swelling up the welfare rolls, worst parade in the city. And don't get me started on the Dominicans, because they make the Puerto Ricsns look good." For å si det med 25th Hour. Den årlige Puerto Rico-paraden var litt ståkete og mange av flåtene var ren markedsføring, men interesant fenomen. Vestlendinger og Bodø-væringer får snurre igang noe tilsvarende i Oslo.

Flott by. Europa og spesielt Norge har noe å lære av amerikansk effektivitet og høflighet.

.