Kampen om brevene

Om tre år kan EUs 3. postdirektiv sørge for å oppheve postmonopolet i Norge. Høyere porto, lavere kvalitet og dårligere arbeidsforhold for postansatte.

Fri konkurranse på distribusjon av brev har blitt innført skrittvis i Norge - til voldsomme protester og opptøyer i gatene, som vi husker - fra brev over 350 gram i 1997 (EUs 1. postdirektiv) og over 100 gram i 2003 (EUs 2. postdirektiv). Tredje ledd i liberaliseringen er imidlertid det mest drastiske og får størst betydning. Det er brevpost under 100 gram, altså vanlige brev og postkort.

Postgangen i et land med like spredt befolkning som Norge tåler ikke å konkurranseutsettes. Det koster mye mer å sende et brev til Nord-Norge enn Drammen, men portoen er lik fordi statseide Posten Norge har forpliktet seg til såkalt universell levering, dvs. at posten skal fram til postkassen uansett hvor man bor. Det lønner seg ikke lenger i et liberalisert postvesen. Dersom postdistribusjonen slippes fri, vil vi få skille mellom A- og B-post i en annen betydning av ordet enn vi er vant til. De private konkurrentene vil slåss om å få levere brev og pakker innenfor sentrale strøk av landet. Posten Norge får ta seg av postkortene til bestemødre på Vestlandet. ByPost er et av firmaene som satser på den lønnsomme posten med kunder i bedrifter, institusjoner og offentlige etater i de største byene. Posten til og fra alle de andre er det kanskje ikke så farlig med.

Sverige avskaffet sitt postmonopol allerede i 1993, lot en privat aktør utfordre det svenske statspostvesesenet og opplevde 90 prosent økning i portotakstene for privatpost. Bedriftskunder var de eneste som opplevde å få billigere porto. En gjennomgående trend i land som har innført ordningen er dessuten at de postansattes arbeidsforhold har blitt dårligere. I Posten Norge, eller tilsvarende bedrifter, har de ansatte anstendig lønn, gode pensjonsordninger og en forutsigbar arbeidstid. Det trenger postmenn og -damer i et yrke med stor fysisk slitasje og rutinemessige oppgaver. (Jeg har selv deltidsjobb som postbud på lørdagene og vet hva jobben krever). Slike goder er imidlertid ikke private arbeidsgivere som skal inn på et marked tjent med. Lønnen må ned og mindre penger brukes på å ta hensyn til arbeidernes rettigheter hvis en bedrift skal tilby det samme som konkurrenten, bare billigere og kjappere. For arbeidsgiveren er det mer lønnsomt å ha deltidsansatte som kan tilkalles etter behov, såkalte ringevikarer, enn å ha arbeidsgiveransvar for heltidsansatte. Slik organisering av arbeidet er i strid med arbeidsmiljøloven, som bl.a. forutsetter stabil arbeidstid. Det er stygg liberalisme i praksis.

Tre partier stemte imot innføringen av de to første postdirektivene da Bondevik-regjeringen innførte dem. Det er de samme partiene som nå sitter i regjering. Som EØS-medlemmer har vi mulighet til å avvise enkeltdirektiver fra EU. Imidlertid bruker vi sjelden retten til å stå imot direktiver vi ikke har vært med på å utforme og som det ikke er i vår interesse å få innført. I løpet av de neste månedene skal kampen om brevene avgjøres, og da vil det vise seg om de rødgrønne har baller til å stå imot presset fra EU når de er i posisjon til å avgjøre, eller om Norge fortsatt skal være et faksdemokrati underlagt EU-parlamentet i Brüssel.
.