Kampen om brevene

Om tre år kan EUs 3. postdirektiv sørge for å oppheve postmonopolet i Norge. Høyere porto, lavere kvalitet og dårligere arbeidsforhold for postansatte.

Fri konkurranse på distribusjon av brev har blitt innført skrittvis i Norge - til voldsomme protester og opptøyer i gatene, som vi husker - fra brev over 350 gram i 1997 (EUs 1. postdirektiv) og over 100 gram i 2003 (EUs 2. postdirektiv). Tredje ledd i liberaliseringen er imidlertid det mest drastiske og får størst betydning. Det er brevpost under 100 gram, altså vanlige brev og postkort.

Postgangen i et land med like spredt befolkning som Norge tåler ikke å konkurranseutsettes. Det koster mye mer å sende et brev til Nord-Norge enn Drammen, men portoen er lik fordi statseide Posten Norge har forpliktet seg til såkalt universell levering, dvs. at posten skal fram til postkassen uansett hvor man bor. Det lønner seg ikke lenger i et liberalisert postvesen. Dersom postdistribusjonen slippes fri, vil vi få skille mellom A- og B-post i en annen betydning av ordet enn vi er vant til. De private konkurrentene vil slåss om å få levere brev og pakker innenfor sentrale strøk av landet. Posten Norge får ta seg av postkortene til bestemødre på Vestlandet. ByPost er et av firmaene som satser på den lønnsomme posten med kunder i bedrifter, institusjoner og offentlige etater i de største byene. Posten til og fra alle de andre er det kanskje ikke så farlig med.

Sverige avskaffet sitt postmonopol allerede i 1993, lot en privat aktør utfordre det svenske statspostvesesenet og opplevde 90 prosent økning i portotakstene for privatpost. Bedriftskunder var de eneste som opplevde å få billigere porto. En gjennomgående trend i land som har innført ordningen er dessuten at de postansattes arbeidsforhold har blitt dårligere. I Posten Norge, eller tilsvarende bedrifter, har de ansatte anstendig lønn, gode pensjonsordninger og en forutsigbar arbeidstid. Det trenger postmenn og -damer i et yrke med stor fysisk slitasje og rutinemessige oppgaver. (Jeg har selv deltidsjobb som postbud på lørdagene og vet hva jobben krever). Slike goder er imidlertid ikke private arbeidsgivere som skal inn på et marked tjent med. Lønnen må ned og mindre penger brukes på å ta hensyn til arbeidernes rettigheter hvis en bedrift skal tilby det samme som konkurrenten, bare billigere og kjappere. For arbeidsgiveren er det mer lønnsomt å ha deltidsansatte som kan tilkalles etter behov, såkalte ringevikarer, enn å ha arbeidsgiveransvar for heltidsansatte. Slik organisering av arbeidet er i strid med arbeidsmiljøloven, som bl.a. forutsetter stabil arbeidstid. Det er stygg liberalisme i praksis.

Tre partier stemte imot innføringen av de to første postdirektivene da Bondevik-regjeringen innførte dem. Det er de samme partiene som nå sitter i regjering. Som EØS-medlemmer har vi mulighet til å avvise enkeltdirektiver fra EU. Imidlertid bruker vi sjelden retten til å stå imot direktiver vi ikke har vært med på å utforme og som det ikke er i vår interesse å få innført. I løpet av de neste månedene skal kampen om brevene avgjøres, og da vil det vise seg om de rødgrønne har baller til å stå imot presset fra EU når de er i posisjon til å avgjøre, eller om Norge fortsatt skal være et faksdemokrati underlagt EU-parlamentet i Brüssel.
.

- Vanskelig å se ulemper ved datalagringsdirektivet

Ja, bloggen går litt på tomgang for tiden, og nei, å produsere 3-4 gjennomtenkte bloggposter i uka er ikke alltid like enkelt (og sjeldent helt vellykket, selv om man prøver (med mindre man tilhører bloggeliten og kan skrive prisvinnende innlegg i søvne)). Selv de lyseste tankene har oftest allerede blitt formulert bedre av noen andre, så blogging er igrunn bare å gi opp for de aller fleste. Just say no, kids.

VG Nett skriver om datalagringsdirektivet i dag (kanskje for første gang siden direktivet ble innført i EU), og Teknologirådet, som er et offentlig organ som fungerer som høringsinstans i teknologirelaterte saker, viser kanskje litt liten innsikt eller manglende vilje til å fremheve de negative konsekvensene en eventuell innføring av datalagringsdirektivet i Norge vil få.

Hos Teknologirådet tror man ikke at den jevne nordmann vil merke mye til datalagringsdirektivet i hverdagen.

- Nei, det tror jeg ikke , sier sivilingeniør Christine Hafskjold i Teknologirådet til VG Nett.

Neivel. Problemet med overvåkning er vel ikke akkurat at man "merker mye til det i hverdagen", men at det bl.a. er ubehagelig å tenke på at det foregår, at det er i strid med europeiske menneskerettigheter og helt unødvendig når vi allerede har fungerende ordninger for å sette kriminelle eller truende personer under oppsikt. Med et overvåkningskamera på soverommet eller en chip i mobiltelefonen som tar opp alle samtalene og loggfører dem vil man nok heller ikke merke, så lenge man ikke ser det eller kan føle det på kroppen.

Hos teleoperatørene har datalagringsdirektivet ikke vekket jubel. De kan møte store utgifter i form av behov for lagringskapasitet og utstyr som må til for å oppfylle kravene i direktivet.

- Vil det heller ikke påvirke teleprisene at operatørene må lagre store mengder informasjon i lang tid?

- Man vil kanskje merke det på prisene, men telepriser er flytende i utgangspunktet, sier Hafskjold. - Men det vet man ikke før man ser om Regjeringen har planlagt av støtte.

Akkurat. Et eventuelt prishopp som følge av at teleoperatørene blir pålagt en masse greier de ikke har bedt om, kommer jo ikke i tillegg til normale prisvariasjoner.

Dataene som lagres skal kunne brukes av politiet til etterforskning, og kommer i kjølvannet av terrorangrepene i London. Målet med å gjennomføre dette i form av et EU-direktiv er å strømlinjeforme den europeiske sikkerhetspolitikken.

- Hvilken nytte har dataene for norske myndigheter?

- Det blir mer av den typen data å bruke i etterforskingsformål, sier Hafskjold.

... Og det har vi allerede fungerende ordninger for så lenge politet kan iverksette overvåkning ved mistanke om noe kriminelt. Terrorangrep og tilsvarende kan en statsmakt ikke gi garanti mot overfor sine innbyggere, uansett hvor tunge virkemidler som tas i bruk.

- Hva med falske positive utslag, der uskyldige blir blinket ut etter f.eks misbruk av teleutstyret?

- Det er jo allerede en sak, særlig i forbindelse med trådløse nett, der man kan finne et åpent nett dersom kjører litt opp og ned i nabolaget, sier Hafskjold til VG Nett.
- Om det problemet øker med datalagringsdirektivet er vanskelig å se.

Bortsett fra at å sikre et trådløst nettverk er lettfattelig forklart i instruksjonsboka til en router, mens å beskytte seg mot f.eks. hacking av e-postkontoen ikke er opp til forbrukeren. Når kriminelle får vanskeligere for å skjule sporene sine når de planlegger f.eks. ran via telefon, må de gå lenger for at SMS-ene eller mailene skal stå i navnet til en uskyldig person, og folk flest vil måtte ta mange flere forhåndsregler enn vi er vant til i ellers trygge og rolige Norge, i tillegg til eventuelle unødvendige ubehageligheter av typen innkallelser til avhør for noe man ikke har gjort man kan se for seg at resultatet blir når det plutselig blir mye lettere å havne innenfor radaren til kriminelle nettverk via venners venner.

Heldigvis har vi Datatilsynet og andre som argumenter imot og kjemper for å beholde den personlige friheten vi er vant til.
.

10 000 underskrifter mot datalagringsdirektivet

Det er godt å se folk engasjere seg, selv om den offentlige debatten uteblir. I løpet av året må Norge ta stilling til om vi skal innføre EUs såkalte datalagringsdirektiv, som åpner for overvåkning og lagring av vanlige folks trafikkdata (som SMS, mobilsamtaler eller søkehistorikken vår på internett), behandler hele befolkningen i Norge som potensielle kriminelle og truer artikkel 8 i den europeiske menneskerettskonvensjonen om rett til respekt for privat- og familieliv. Nesten på dagen tre måneder etter at et opprop mot tjenestedirektivet ble laget, ble den første milepælen nådd i helgen med 10 000 underskrifter. Og det uten at saken har blitt ordentlig debattert i media, selv om trusler mot menneskerettighetene ikke akkurat er daglig kost i Norge. Det er kun bloggerier og internetts jungeltelegraf som har mobilisert et såpass stort antall mennesker til å gi sin elektroniske signatur, og det er jo ikke så rent lite imponerende.

Kampen er imidlertid ikke over. Skriv under du også hvis du ikke har allerede har gjort det.

.

I stillhet blir vi Øst-Tyskland

Uten at det har blitt en ordentlig debatt om saken engang, er hele Norges befolkning i ferd med å bli satt under overvåkning, enten vi har gjort noe galt eller ikke. Et datalagringsdirektiv fra EU (som vi jo ikke er medlem av engang, og hvis vårt indirekte medlemsskap via EØS gjør det vanskeligere å avvise slike tiltak, er det kanskje på tide å vurdere utmelding) åpner for lagring av all mobil-, nett- og e-post-trafikk til og fra alle innbyggere i Norge, og lagring av denne informasjonen i seks til tjuefire måneder. Hvem vi sender SMS eller ringer til, hvor lenge samtalen varte og hvor vi var da vi brukte mobilen. Eller hele e-post-nettverket vårt og en komplett logg over alle internettsider vi har besøkt. I første omgang vil ikke innholdet i e-postene og SMS-ene lagres, men det ligger kanskje ikke så langt fram i tid når vi først har mistet retten til respekt for privat- og familielivet vårt (art. 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen).

Datalagringsdirektivet er dessuten bare en av tilpasningene i "de små skritts tyranni", hvor stadige forenklende nyvinninger vi aksepterer og setter pris på hver for seg, som f.eks. passeringsbrikker til bomstasjoner eller å kunne betale kinobilletter med mobiltelefonen, til sammen etterlater så mange elektroniske spor at de utgjør et komplett oversikt over bevegelsene våre og en alvorlig trussel for vår personlige frihet.

Jeg hadde ikke engang hørt om dette EU-direktivet før jeg tilfeldigvis kom over noen bloggsider som skrev om fenomentet ved begynnelsen av året. Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende er blant få norske aviser som har satt spørsmålstegn ved at debatten har uteblitt. Hva med resten av norsk presse? Har det vært ville demonstrasjoner i gatene og opphetede debatter på TV, eller er vi alle for opptatt med våre egne trivialiteter til å følge med på hva som skjer rundt oss? Norge er i krig i Afghanistan og vi har en rødgrønn regjering som ikke tar nødvendige grep for å kutte i klimautslipp, uten at noen av oss protesterer ordentlig. Engasjementet er skremmende lavt. Står vi ikke for noe, faller vi for hva som helst. Denne saken er det heldigvis enkelt å gjøre noe med ved å signere et opprop mot å innføre EUs datalagringsdirektiv i Norge. Hvis 2008 likevel viser seg å bli 1984, er det en (riktignok mager) trøst å vite at man var blant dem som stemte imot.

.