Pressens avledende funksjon

Jeg er pinlig berørt på vegne av norsk presse.

Tilfeldigvis har jeg tenkt over de siste dagene hvordan journalistikken spesielt i Norge har vært preget av akutt mangel på ordentlige kriser i et drøyt tiår fra kommunismens fall til det smalt i verden igjen i 2001. Med unntak av noen passasjerskip som sank, oljetankere som gikk på grunn og en håndfull bolighus som raste i elva på grunn av flom, har ikke pressen hatt ordentlige katastrofer eller skandaler å skrive om, og det har vært nødvendig å blåse opp småtteri og bagateller for å kunne hente fram krigstypene på forsidene. Det har rett og slett ikke gått galt nok ofte nok til å fylle nyhetssendingene og spalteplassen i avisene. Post 9/11 har man tydeligvis fortsatt med den samme strategien, og enkelte journalister har kanskje blitt godt vant med å skrive skandalehistorier om uvesenligheter, og la de større, viktigere og vanskeligere sakene ligge. Så da skriver man om Victor Normans piano og jager Gerd-Liv Valla til hun trekker seg, i stedet for å ta tak i den rødgrønne regjeringens klimasvik eller det faktum at Norge er landet i verden med flest soldater i Afghanistan i forhold til befolkningen, selv om konflikten mellom USA og Al-Qaeda ikke angår oss (atten menn med papirkniver er ikke en krig, for å sitere en av Norges-mesterne i blogging).

Statsråder uten politisk erfaring kjenner det politiske spillet dårligere enn sine kolleger, og er naturlig nok mer utsatt når det blåser opp til politisk storm. Det gjør dem til enkle ofre for pressen, og kan være en av grunnene til at det etter hvert har blitt mange eksempler på "nybegynnere" i det politiske spillet som blir tvunget til å trekke seg på grunn av fillesaker etter kort tid som statsråder. Politikere høyere oppe i systemet som over tid får flere og alvorligere svin på skogen blir derimot sittende og gjenvalgt. I pensum i rettssosiologi kalles dette en avledende funksjon. På samme måte som rettsapparatet sender småfisk i fengsel mens haiene går fri for å pynte på statistikkene, setter pressen inn hele tyngden mot politiske lettvektere for å knekke dem fort og gi inntrykk av at media oppfyller samfunnsoppgavene sine. Manuela Ramin-Osmundsen er neppe Norges eneste politiker med bekjente (eller heter det venn når man har vært på samme fest? Dette må vi til bunns i og skrive noen hundre artikler om) i posisjoner hun har vært med på å utnevne, men hun er en enklere motstander for pressen enn Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre.

.