Intoxicated with the madness, I'm in love with my sadness

Nostalgishow er av og til veldig moro. Smashing Pumpkins, kanskje verdens beste band mellom 1993 og 1998, spilte i Spektrum i går og leverte en gullrekke av klassiske låter med kanskje litt for mange nyere sanger og coverlåter innimellom. Og Dagbladet har igrunn helt rett i at låtene ikke trenger å låte bra i dag, bare de minner deg om tiden da de gjorde det. Det kan vel også diskuteres om det er riktig å bruke Smashing Pumpkins-navnet og spille på store scener når Billy Corgan og Jimmy Chamberlin er eneste gjenværende originalmedlemmer og har vært "gjenforent" på plate tidligere (forskjellen ble tydelig illustrert i juni 2006 da Robert Plant fra Led Zeppelin knapt solgte ut Rockefeller under sitt eget navn, mens Axl Rose fylte Spektrum to ganger ved å kalle seg Guns 'N' Roses). Men gåsehudfaktoren blir ikke mindre når bandet henter fram gullåtene sine, og det var moro å se Billy Corgan i godt humør, selv om han og resten av bandet kanskje var mest ivrige etter å spille låtene publikum hadde minst lyst til å høre. Et nostalgishow for alle andre enn bandet selv, men et ganske uvurdelig nostalgishow for alle som har hatt et sterkt forhold til Smashing Pumpkins og ikke fått muligheten til å oppleve dem live før etter oppløsningen.

Bildet er fra en konsert i Tyskland tidligere på turneen, men kunne like gjerne vært tatt i Oslo.
.

The mercy seat is waiting

Nick Cave and the Bad Seeds kommer til Oslo Spektrum 16. mai. Det er første gang siden 2001. Billettene legges ut for salg tirsdag 5. februar kl. 9, og med tanke på at konserten i København ble utsolgt på to timer (riktignok med færre billetter enn i Spektrum), kan det være lurt å være tidlig ute med bestilling.

It began when they took me from my home and put me on Death Row, of which I'm nearly wholly innocent, you know. And I'll say it again: I - am - not - afraid - to - die.

Ukens lyd er Nick Cave and the Bad Seeds - The Mercy Seat.
.

Fortsatt best

I juni var Arcade Fire verdens beste band da de leverte en 50 magiske minutter lang konsert på Hove-festivalen. I mellomtiden har de blitt allemannseie og vokst til arenastørrelse - overraskende nok for et i utganspunktet smalt indieband som ikke gav ut noen selvskreven bestselger med andrealbumet Neon Bible, men kanskje også de smale kan bli store bare de er gode nok - og spilte sin tredje Norges-konsert i Oslo Spektrum i går kveld. Og selv på en litt rutinepreget kveld med rare låtvalg og tekniske problemer i midtpartiet, er Arcade Fire fortsatt best. En nærmest religiøs opplevelse, denne gangen også, selv om det ikke ble ordentlig ekstatisk før den siste halvtimen av en 90 minutter lang konsert.
.

Ingen dans på roser

I dag er det en uke til Guns N' Roses kommer til Oslo for å holde sin første av to konserter i Norge.

«Har du billett til en av konsertene med Guns N' Roses? Gleder du deg til å høre gutta som ga oss rampete rock'n'roll-låter som «Welcome to the Jungle», «Sweet Child O' Mine» og «Paradise City»?

Vel, det får du ikke. Ingen av dem som spiller på disse låtene kommer til Oslo. Ingen av dem har spilt på noen Guns N' Roses-plater i det hele tatt, faktisk (om vi ser bortifra keyboardist Dizzy Reed, som gjestespilte på «November Rain» og litt til - og som nå er med i bandet).

Men Axl Rose synger fortsatt. Han har gjort bandet til sitt prosjekt, med tilhørende rabalder. Mens Robert Plant - som kaller seg Robert Plant og ikke Led Zeppelin - knapt selger ut Rockefeller, fyller Axl Rose Oslo Spektrum to ganger ved å kalle seg Guns N' Roses.»
- Asbjørn Bakke, Aftenposten

Ingen grunn til begeistring, altså.

Jeg er redd vi som har billett har en skuffelse i vente, men om ikke annet skal det vanskelig gjøres med backkatalogen Axl Rose sitter på å levere en dårligere konsert enn resten av det originale Guns N' Roses - som nå kaller seg Velvet Revolver - holdt på Øya-festivalen i 2004. Den sugde, hardt, selv om hele Guns N' Roses (minus Axl Rose) stod på scenen.
.