Bokomtale: Abo Rasul - Unfun: Skandinavisk misantropi 3

Matias Faldbakken er i mål med sin trilogi om skandinavisk misantropi og leverer med det siste bindet et massivt nei til omverdenen og egen familie, både i ord og handling. Hovedpersonen i boka er mor til to gutter og har vært sammen med en voldelig overgriper, og vil ikke mer, verken for seg eller for andre. Nedsenkningen har nådd bunnen og håpet er ute. Nå rydder mor opp og rensker ut.

I likhet med The Cocka Hola Company og Macht und Rebel er Unfun basert på enkeltstående ideer som historien og karakterene bare er en ramme å diskutere dem innenfor. Boka er ulitterær med bevisst endimensjonale karakterer og fragmentarisk sammensetning, hvor en god del består av kritikk mot kulturlivet romanen ironisk nok presenteres og vekker positiv oppsikt innenfor. En anti-roman som av bokkritikere vurderes som et lyspunkt blant romaner. Matias Faldbakken gjør det vanskelig for leseren og samtidig lettere når intellektuell diskusjon avløses av lytehumor og voldsbeskrivelser. Det er høyt og lavt og humor og dyp negativitet side om side. En vrang lettlest-bok. Som siste del av en trilogi er den kanskje den mest gjennomførte og fokuserte, selv om overraskelsesmomentet er borte.

Debuten The Cocka Hola Company skapte storm da den kom uforberedt i 2002, antatt på stort forlag før psevdonymet ble avslørt. Seks år og fem utgivelser senere befester Matias Faldbakken posisjonen som norsk litteraturs problembarn og demonstrerer at det fortsatt er behov for ett. Debuten og Unfun er kanskje Faldbakkens to beste og bør leses i den rekkefølgen av lesere som ikke er kjent med ham ennå.

.

Bokomtale: Johan Harstad - Hässelby

Pappa døde for to måneder siden. Det er ikke noe nytt i det. Fedre dør hele tiden. Hver eneste dag raser et stort antall fedre utfor stupet. Sånn må det være. De kommer smilende inn til deg den første dagen du åpner øynene, klapper deg på hodet og holder deg i armene sine. De kjører deg på fotballtrening i noen år, låner deg hammer og sag slik at du kan bygge hytte i skogen og ber deg ta deg sammen når du kommer for sent hjem om kveldene. Senere fases de ut, umerkelig. Til den dagen de dør. Det finnes ingen fedre som har kommet for å bli. Men de tror det, alle sammen.

Hässelby av Johan Harstad er en bok om Albert Åberg når han blir voksen, og om faren hans som i barnebøkene til Gunilla Bergström bare er til stede, uten tilsynelatende å ha et liv på egen hånd. "Jeg skal aldri gå fra deg," sier faren til Albert, og mener: "Du skal aldri få gå fra meg." Albert Åberg har ikke samvittighet til å flytte fra en far som synker lenger og lenger ned i selvmedlidenheten og ensomheten ettersom tidene forandrer seg og de sosialdemokratiske illusjonene brister, og blir boende hjemme helt til faren dør når Albert har rukket å bli 42. Han føler mer lettelse enn sorg over tapet, og tenker at nå er det endelig hans tur. Endelig skal livet begynne.

Hässelby er en pessimistisk roman. Albert Åberg drar på interrail i 1985 som 20-åring, stopper i Paris, forelsker seg i en jente og har det bedre enn noen gang, for første gang i livet, men drar av uforståelige grunner tilbake til Hässelby etter et års tid, til et sosialdemokratisk svensk "folkhem" i oppløsning og forråtnelse. Mot slutten av 80-tallet tar festen slutt, det blir studentopprør i Paris, trussel om atomkrig, smeltende poler og økonomisk nedgang over hele Europa, og fremmedgjortsfølelsen brer seg. "De dreper oss én etter én, Albert. Ikke glem det," sier faren til Albert etter at Olof Palme er død i 1986.

Johan Harstad skriver om alvorlige temaer og tapte muligheter med et løst og ledig språk mange andre forfattere bør misunne ham, og som de som har lest Harstads forrige roman vil kjenne igjen fra Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Mye av innholdet likner også; Albert Åberg setter seg selv i andre rekke og vil bare alle alt godt, mye på samme måte som Mattias i Buzz Aldrin..., han tar seg jobb som søppeltømmer i Paris og jobber på Clas Ohlson-lager hjemme i Sverige (Mattias var gartner), og ikke minst minner beskrivelsen av kjærligheten mellom Albert Åberg og tyske Leni Ziegler mye om Mattias' forhold til Helle. Det handler om å være så glad i noen at det gjør vondt å se på dem, om å trekke ned visiret på astronauthjelmen på skolekarneval for ikke å bli blendet av personens smil. Beskrivelsene av Albert Åbergs år borte fra faren er kanskje høydepunktet i Hässelby, og verdt å lese alle de 450 lettleste sidene for i seg selv. Johan Harstad gir en sylskarp observasjon av Europa anno åttitallet, spekket med populærkulturelle referanser og et symboltungt soundtrack av The Police. Harstad beskriver hendelsene med et uanstrengt alvor som gjør at man godtar premissene for historien og føler med alle involverte, og er ikke redd for å trekke inn det store bildet. Det er ikke bare sosialdemokratiet som effektivt og likevel gradvis får beina slått vekk under seg, men hele Europa og menneskeheten som sådann; demonteringen tar møblene fra hverandre og fjerner tapeten fra veggene. Utover nittitallet og opp til våre dager ser det ikke lyst ut. Vi vil bare det beste for Albert Åberg, han er så snill at han "kunne vært en barnebokfigur eller noe", og håper for all del han blir hos Leni i Paris, men returen til Hässelby er uungåelig med Alberts dårlige samvittighet overfor sin stadig mindre livsdyktige far.

Hässelby er et større prosjekt enn Buzz Aldrin... (hvor mange timer som har gått med til å få alle bitene av historien til å passe sammen kan vi jo bare lure på), som Harstad kommer stødig i mål med mye på grunn av strammere komponering enn tilfellet var med hans forrige roman, som med sine 630 sider kanskje var 100 eller 150 sider for lang. Tryggheten og stabiliteten fra barnebøkene om Albert Åberg trekkes sakte vekk fra både hovedpersonen og leseren ettersom det tapte paradisets illusjoner glir over i desillusjoner, og etterlater oss med en følelse av utrygghet. Med fire utgivelser og seks år etter debuten kan Johan Harstad knapt kalles ung og lovende lenger, i stedet har han tatt steget opp blant de etablerte og sementert sin egen posisjon som en av Norges sterkeste litterære stemmer.

Man kan si hva man vil om syttiårene, men det er ingen vits i å rakke ned på dem, allerede på syttitallet rakket man ned på syttitallet, og det kom ingenting godt ut av kritikken da heller. Det holder lenge å tenke for seg selv at det gikk litt av skaftet i de årene, men det var i det minste godt ment. Og var det ikke godt ment heller, alt sammen, så var det uansett ment, og slik sett diametralt forskjellig fra 2000-tallet, hvor man for lengst har sluttet å mene noe som helst om noe som helst og avslutter enhver diskusjon med ordene jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si lenger. Det er slik det har blitt. Jeg kom. Jeg så. Og derfra hadde jeg ikke peiling på hva jeg skulle foreta meg.

.

Bokomtale: Erlend Loe - Muleum

Noen ganger er det simpelthen ikke nok å være grei. Det går dårlig likevel. Jeg var f.eks. lenge både søt og snill og gjorde omtrent aldri noe mot andre som jeg ikke ville at de skulle gjøre mot meg. Og likevel falt flyet ned.

18 år gamle Julie mister hele familien når flyet de sitter i styrter i Erlend Loes nyeste bok og begynner delvis ufrivillig å skrive dagbok etter råd fra psykologen. Hun er ikke i tvil om at å avslutte livet selv er den eneste logiske konsekvensen av å oppleve noe av det verste som kan skje allerede i ung alder, men hun velger å ta kontrollen selv og viser en overraskende besluttsomhet. Etter et mislykket selvmordsforsøk tidlig i boka og med stor frihet etter at familien etterlot seg en nærmest utømmelig bankkonto og en stor villa i Holmenkollen, drar hun ut i verden for å smake på livet.

Muleum er en slags mellomroman mellom underholdningsromanene Loe er blitt kjent for, og en ny og (forhåpentligvis) mer seriøs periode i forfatterskapet. Etter litt ufarlig tull i bokas første del med karikerte bipersoner som kunne passet inn i Doppler eller Volvo Lastvagnar, skifter historien til en slags reiseskildring når Julie drar ut i verden. Loe blir mer opptatt av psykiske problemer og hvordan unge mennesker forholder seg til dem etter hvert som man kommer lenger ut i boka. Dermed faller Muleum litt mellom to stoler; Loes tidligere bøker er både morsommere og mer underholdende, samtidig som man ikke kan ta historien helt på alvor når elementet av tull og tøys aldri helt slipper taket. Boka slutter dessuten uten at så mye har skjedd, etter 250 korte sider, med et utfall som smaker litt av et kompromiss, selv om endel interessante tanker kommer fram underveis om hvorfor noen ungdommer opplever livet som meningsløst og uten muligheter, selv om hele verden egentlig ligger åpen foran dem. Et sted i boka sammenliknes å være ung og deprimert med å sitte i et badeland før daggry og åpningstiden. Potensiell moro overalt, men likevel ensomt og kjedelig fordi det ikke er vann i skliene og de ellers fargeglade og innbydende lekene fremstår grå i mørket.

Muleum er en småmorsom bok om ungdom og selvmord som kanskje kan bidra til å nyansere noen av de verste fordommene mot psykisk sykdom. Innen neste bok har Erlend Loe forhåpentligvis tatt steget fullt ut og gir oss en seriøs roman.
.

Bokomtale: Ingvar Ambjørnsen - En lang natt på jorden

Klokken tre vendte han tilbake til hotellet, etter først å ha spist lunsj på Fisken, der det ikke hadde vært en eneste norsk journalist å se; annerledes før, nå hadde selv VG valgt å kalle hjem både journalist og fotograf etter opplagsfall og innskrenkninger, det gikk til helvete på alle fronter, skjønt til helvete hadde det visst alltid gått, han kunne ikke huske annet, ikke fra noen av de etter hvert mange bransjene han hadde vært innom på vei mot sin sekstiende fødselsdag, det hadde vært syt og sukk hele veien, og snart ville Fremskrittspartiet overta hele kaka der oppe på berget, en tanke som for tredje gang denne dagen fikk han til å gi fra seg en høy, gneldrende latter til de tilstedeværendes forbauselse.

Claus Otto Gedde er norsk stjernejournalist godt over middagshøyden, som har gått over til å skrive kokebøker og planlegger å tilbringe de siste månedene før sekstiårsdagen i isolasjon i en leilighet i Berlin. Etter mange år på livets lyse side ser han fram mot en veldig lang natt på jorden. Claus Otto Gedde er ny hovedperson i Ambjørnsens forfatterskap i en roman som er en slags tematisk oppfølger til Innocentia Park (2005).

Ingvar Ambjørnsen er med sine 51 år strengt tatt litt for ung til å være opptatt av forfall, død og fortid, men når han først tar for seg slike temaer, kler dem ham godt. Claus Otto Gedde er en usympatisk og arrogant type som ser ned på de fleste og latterliggjør alt som lukter av ungdommelig eller uerfarent overmot, men som samtidig kanskje ikke er verre enn oss andre når alle tanker og innfall gjengis uten filter. Det er gjenkjennelige og underholdende situasjoner Gedde havner i når han prøver å unngå kolleger og landsmenn uten helt å greie det, og et lettlest kommaspråk i samme gate som stilen i bøkene til Erlend Loe gir historien god fremdrift uten at de 200 sidene er spesielt handlingsmettede. Den første halvdelen er best og har du ikke fattet interesse i løpet av de første 50 sidene, kan du like gjerne gå over til noe annet. Jeg klarte knapt å legge boka fra meg.

En lang natt på jorden er en bok om døden som får deg til å se lysere på livet.

Ingen ting var vondt ment, og Claes Otto Gedde tenkte at det var jo ofte noe av det verste med å være til stede på jorden sammen med alle disse andre, dette at det til stadighet gikk galt, skar seg på et eller annet vis, selv når man ble utsatt for vennlige menneskers aller beste hensikter og gjerninger.

.