Når merkevareverdien er viktigst

DVD-distributøren SF Norge kasserer 650 000 titler fra 2008 og 2009 som ikke lenger er blant de ferskeste og som distributøren heller vil kvitte seg med enn å selge med rabatt til butikkene.

- Å dytte ut katalogfilmer for ti-femten kroner til butikk mener jeg er svært uheldig for markedet. Og vi tar konsekvensen av det, ved å skrote dette kvantaet. Vi kunne fått noen millioner for dette, men det ville stått og tatt plass i forretningene som gjør at vi ikke kan selge gode titler, sier avdelingsleder Svein Risberg i SF Norge.

- Vi jobber med gode merkevarer, som har en pris. Kan vi ikke få den prisen, så skroter vi produktene. Det tror jeg alle parter er tjent med.

– Å brenne opp videogrammene er da mer lønnsomt enn å faktisk selge til en lav pris fordi man kan holde prisene i markedet oppe?

– Ja, åpenbart, om man tenker langsiktig og på merkevareverdien.

Praksisen er den samme hos andre distributører. Av fem store DVD-selskaper som bransjebladet Release har spurt, svarer samtlige at de har kassert DVD-er for å holde prisen oppe på de nyeste titlene. Begrunnelsen er den samme: Tape penger på noen titler framfor å skjemme bort kundene med lavere prisere enn DVD-markedet allerede preges av.

DVD-distributører lever av å kopiere åndsverk til plast og sende dem med lastebiler landet rundt til norske filmbutikker. Å kreve at SF Norge og de andre skal ta miljøansvar ved å ikke sende produkter med svært olje- og CO2-krevende produksjon rett på dynga, er i overkant naivt. Et annet spørsmål er om DVD-bransjen tar hensyn til kundene sine. Når SF Norge destruerer 650 000 kopier med potensiell dumpepris på 10-15 kroner stykket, brenne de opp drøyt 9 millioner kroner av kundenes penger. Da spørs det om de fortjener fullpris for de hotte titlene. Og hva med respekten for filmmediet? Hvis film på DVD er ferskvare med noen få ukers holdbarhet og de store DVD-selskapene helst bare vil selge topplistefilmer og nyheter, spørs det om det er den langsiktige tankegangen som dominerer.

Uansett er dette en påminnelse om behovet for digital filmdistribusjon. Gi oss et Spotify for film eller film i norsk iTunes Music Store. Film på plastskiver er på vei ut og DVD-distribøterer et fordyrende mellomledd det trolig ikke vil være plass til i framtiden. La dem ha merkevareverdien for seg selv så lenge det varer.

.

Kort om filmer sett - juni

Twitter har tatt over det meste av min bloggelyst de siste ukene (eller siden februar, men hvem teller), så inntil jeg får inspirasjon til å skrive lengre tekster om ulike tema igjen (utover å klekke ut omtrent en artikkel til hver utgave av Putsj), tenker jeg filmomtaler kan være en fornuftig bruk av bloggen. I det siste:

Varg (2008, regi: Daniel Alfredson)

Peter Stormares første film i Sverige siden Hamilton i 1998 og regissør Daniel Alfredsons generalprøve før han antagelig blir verdenskjent for de to siste filmatiseringene av Stieg Larssons Millenium-trilogi (skulle i utgangspunktet rett på DVD fordi SVT satt på rettigheter til å vise dem på TV før noe annet sted, men den første filmens suksess har gitt oppfølgerne større budsjett og kinolansering). Et villmarksdrama om en far (Stormare) og sønnen (amatørskuespilleren Robin Lundberg, som gjør en god rolle) som driver reindrift i svenske skoger og blir trukket for retten etter å ha slått ihjel en ulv. Smal tematikk om forvaltning av rovdyrbestander og konvensjonelt familievennlig drama utgjør en snodig miks, men Stormare er full av tilstedeværelse i rollen som hardbarket, men følsom villmarksmann og fotograf Jörgen Persson serverer utsøkte naturbilder på grensen til villmarksporno.

7/10 (IMDb: 6,3/10 - 499 stemmer)


Antichrist (2009, regi: Lars von Trier)

Media har fokusert på eksplisitte volds- og sexscener, fremstilt Den store danskens siste verk som en okkult skrekkfilm og satt to slurvete streker under et terningkastgjennomsnitt på ca. to. Antichrist er et mørkt, eksistensielt ekteskapsdrama om sorg, skyld, sex og dyrisk destruktivitet hos mennesket som ikke lar seg fordøye på vei fra Cannes-kinosalen til baren, og det er svakt av norsk anmelderstand (med visse hederlige unntak) å ta lett på oppgaven når det til en forandring serveres noe komplekst og krevende som antagelig skriver seg rett inn i filmhistorien. Med blod. Filmen låner elementer fra skrekksjangeren uten å følge konvensjonene tett nok til å kalles grøss (men Saw-generasjonen må gjerne la seg lokke inn i kinosalene for something completely different).

Den første halvannen timen er ren symbolikk, atmosfære og tålmodig spenningsoppbygging, hvor man føler at galskapen når som helst kan trenge gjennom veggene, før det bryter ut ordentlig kaos i den siste halvtimen. En liten gutt hopper i døden fra et vindu mens foreldrene har sex, og moren fortaper seg fullstendig i sorg fram til terapeutektemannen foreslår samlivsterapi i en hytte i skogen, en ordentlig nedadgående spiral hvor noe menneske knapt har blitt mer ødelagt av psykisk behandling. Det er Mann og Kvinne i Eden, heksejakt og religionskritikk, psykologer som den moderne tids fordømmende prester, dødbringende natur osv. som diskuteres mer antydende og tiltåket enn vi er vant til. Sex- og voldsscenene er eksplisitte og direkte, men følger av tematikken og kvinnerollens kamp mot sorgen, og vi som har ønsket oss mer komplekse kvinnekarakterer på film, får virkelig en stor porsjon. Charlotte Gainsbourg vant fortjent Cannes-pris for sin hovedrolle etter det som må ha vært en utmattende tolkning. von Triers nye formspråk sitter ikke helt ennå og de ulike elementene spiller ikke helt på lag, som i et puslespill hvor noen av brikkene er større enn de andre, men det er bare startproblemer i en ny fase av Nordens mest ambisiøse filmprosjekt. Det er ikke spekulativt og Antichrist trenger ikke forklares. Det er Guds hånd, er jeg redd. Og Lars von Trier er en av verdens største regissører.

8/10 (IMDb: 7,6/10 - 2063 stemmer)

PS: Antichrist går fortsatt på kino i Lillestøm, på Hamar og i Oslo. Benytt sjansen til å oppleve filmhistorie mens den skjer på stor skjerm hvis du har muligheten.

Dis - en historie om kjærlighet (1995, regi: Aune Sand)
Dis krasjet fullstendig og ubehjelpelig med den ironiske og distanserte tidsånden i 1995 og var det stikk motsatte av "typisk 90-tall" i en tid hvor man ikke kunne si "jeg elsker deg" på film i fullt alvor. Filmen ble en middels suksess fordi folk ville betale for å le av den og har i ettertid havnet på IMDbs Bottom 100-liste som den eneste film fra Norge. Aune Sand dro ut i verden som 28-åring med et kamera og mot, eller dumdristighet, nok til å gjengi sine innerste tanker og følelser på film og få resultatet satt opp på kino. Det er som en tenåringsdagbok i filmformat fra en voksen mann. De fleste er glad for at føleriet fra tenårene har forblitt uutgitt. Aune Sands pinligheter gikk landet rundt på utallige vorspiel på slitte VHS-kasetter. I mai ble filmen satt opp på stor skjerm på Cinemateket for første gang på 14 år og vist fra en splitter ny 35 mm-kopi som viser filmen slik den var ment å fremstå. To forestillinger på én kveld ble utsolgt og Sand delte ut champagne til alle i publikum.

Og hvis man ser bort fra de ufrivillige morsomhetene og klossetheten, har filmen klare estetiske kvaliteter og det er lite å si på innsatsviljen til å lage en inderlig filmfortelling om Kjærligheten og Livet. Det er imidlertid lite reflekterte obervasjoner og lite progresjon i beskrivelsene av kjærlighet som noe vakkert og tidløs, som om hovedpersonen ikke lærer noe underveis på sin reise og står på samme sted som i starten når filmen er slutt. Igjen tenker man mer på naive dagbokgrublerier enn refleksjoner som er i nærheten av å stå i stil til den pompøse poestiske språktonen i replikkene. Selv med en spilletid på 70 minutter blir det etter hvert tungt å komme igjennom repeterende skildringer av møter med nye kvinner og nye steder fortalt nesten utelukkende på voiceover. Vincent Gallos The Brown Bunny kommer i mål med det Aune Sand kanskje har prøvd på, selv om Sand kommer nærmere en tilsvarende prestasjon enn mange kanskje er villig til å kreditere ham for.

Men Norge er definitivt et gråere filmland uten regissører som tør og vil i samme grad som Aune Sand og man kan lure på hva det ville kommet ut av å satse en brøkdel av norske filmsatsninger siden 1995 på tilsynelatende løse kanoner som Sand og hans likemenn, hvis de finnes. Dådyr, Aune Sands oppfølger til den 14 år gamle debuten, er i ferd med å ferdigstilles, og man kan bare oppmuntre forsøket - hva det nå vil resultere i.

6/10 (IMDb: 1,6/10 - 1616 stemmer)
.

Film er best på ... iPhone?

Da burde dét være avklart en gang for alle.
.

Årets beste filmer

Det nærmer seg nyttår, og det er på tide å oppsummere filmåret som snart er slutt. Etter mange gode og noen dårlige filmopplevelser, endte jeg opp på 124 filmer i løpet av året, tre flere enn i fjor. Årets siste film ble 4 måneder, 3 uker og 2 dager, som ikke var en dårlig måte å avslutte filmåret på. Noen av de antatte høydepunktene fra 2007, som American Gangster, The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford og Black Book, har jeg ikke rukket å se.

Min topp 15-liste for 2007:

1. Zodiac (David Fincher)
2. Control (Anton Corbijn)
3. Rescue Dawn (Werner Herzog)

4. Der Freie Wille (Mathias Glasner)
5. Inland Empire (David Lynch)
6. Du levande (Roy Andersson)
7. Gone Baby Gone (Ben Affleck)
8. Interview (Steve Buscemi)
9. Requiem (Hans-Christian Schmid)
10. Sunshine (Danny Boyle)
11. Direktøren for det hele (Lars von Trier)
12. Jar City (Baltasar Kormákur)
13. O' Horten (Bent Hamer)
14. El custodio / Livvakten (Rodrigo Moreno)
15. 2 Days in Paris (Julie Delpy)

Boblere: Blodsbånd, Farväl Falkenberg, Eastern Promises, This is England, The Bourne Ultimatum, 4 måneder 3 uker og 2 dager.

Skuffelser: 300, The Simpsons Movie, 5 løgner, Death Proof/Planet Terror, Blood Diamond, The Fountain.

Beste film uavhengig av utgivelsesår: Persona (Ingmar Bergman, 1966).

Godt nyttår til alle, med ønske om mange gode kulturopplevelser også i 2008.
.

Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng

Jeg er psykiater. Det har jeg vært i 27 år. Jeg er helt utslitt. Å høre på pasienter år ut og år inn som ikke er fornøyde med sin tilværelse; de vil ha det moro, og de vil at jeg skal hjelpe dem med det. Det tar på kreftene, skal jeg si deg. Mennesker krever mye. De krever å bli lykkelige, samtidig som de er selvopptatte og usjenerøse. Jeg vil være ærlig og si at de rett og slett er ekle, de fleste. Å bruke time etter time på samtaler for å få et ekkelt menneske til å bli lykkelig, det er det ingen vits i. Det går ikke. Jeg har sluttet med det. Jeg skriver bare ut piller, så sterke som mulig. Og sånn er det med den saken.

- Du levande (Roy Andersson, 2007).
.

Dieter Dengler needs to fly

Rescue Dawn er kanskje årets beste film, og nå er den her endelig*. En drøy historie om den tysk-amerikanske jagerpiloten Dieter Dengler som ble skutt ned over Vietnam under Vietnam-krigen på sin første flytur etter å ha hatt en drøm å bli pilot siden han så en jagerpilot som liten under andre verdenskrig. Dengler ble tatt til fange av vietnamesere og nektet å skrive under på et dokument som gav USA skylden for krigen av lojalitet til landet som gav han muligheten til å fly.

Regissør Werner Herzog har behandlet historien før som dokumentar (Litter Dieter Needs to Fly (1997)), og gir oss nå en påkostet spillefilm-versjon med Christian Bale og Steve Zahn i hovedrollene. Rescue Dawn har blitt et påkostet POW-drama, en overlevelsesfilm fra jungelen, som Herzog med sin berømte "mesterklo" løfter ut av de konvensjonelle rammene med sin fremstilling av naturen som et dødbringende og fiendtlig sted - uten at det går nevneverdig utover underholdningsverdien. Dieter Dengler har også en personlighet det ikke er overraskende at Herzog ble interessert i (såpass mye at han har filmatisert historien to ganger, altså), når Dengler med barnlig naivitet ofrer alt for å oppnå drømmen sin. Werner Herzog har nok kjent igjen mye av den litt hodeløse fryktløsheten i seg selv. Som med mange av historiene Herzog tar for seg med sin avslappede holdning til fakta (fiksjonen har dokumentariske trekk, uten å stemme helt overens med virkeligheten) får han maksimalt ut av materialet sitt, godt hjulpet av store prestasjoner fra skuespillerne. Christian Bale er troverdig og god i hovedrollen, og har altså nok en gang gått fra muskelbunt (etter å ha vært Batman på film) til utsultet på grensen til det helsefarlige (som han også gjorde med The Machinist etter å ha vært muskuløs i Equilibrium). Christian Bale er virkelig plaget og desperat som sykelig tynn krigsfange på flukt i Vietnam-jungelen, og verdt en titt i seg selv. I tillegg til at første spillefilm fra Werner Herzog på mange år er en begivenhet, altså.



* Det vil si, det er den ikke. Rescue Dawn skulle hatt premiere på kino i midten av oktober, men ble fjernet fra kinolistene to uker før release og kommer i stedet rett på DVD i begynnelsen av desember. En spillefilm med Hollywood-stjerner i hovedrollene fra selveste Werner Herzog har ikke noe rett-på-video å gjøre, særlig ikke når man ser hvor mye meningsløst som ellers settes opp. Noen kunne nesten bli fristet til å laste ned en DVD-rip i god kvalitet fra torrentsider på nettet for å slippe all reklamen og tullet norske DVD-distributører pleier å fylle norske DVD-er med, og samtidig legge inn en effektiv protest. Det burde være helt unødvendig for meg å linke til slike torrentsider.
.