Kort om filmer sett - juni

Twitter har tatt over det meste av min bloggelyst de siste ukene (eller siden februar, men hvem teller), så inntil jeg får inspirasjon til å skrive lengre tekster om ulike tema igjen (utover å klekke ut omtrent en artikkel til hver utgave av Putsj), tenker jeg filmomtaler kan være en fornuftig bruk av bloggen. I det siste:

Varg (2008, regi: Daniel Alfredson)

Peter Stormares første film i Sverige siden Hamilton i 1998 og regissør Daniel Alfredsons generalprøve før han antagelig blir verdenskjent for de to siste filmatiseringene av Stieg Larssons Millenium-trilogi (skulle i utgangspunktet rett på DVD fordi SVT satt på rettigheter til å vise dem på TV før noe annet sted, men den første filmens suksess har gitt oppfølgerne større budsjett og kinolansering). Et villmarksdrama om en far (Stormare) og sønnen (amatørskuespilleren Robin Lundberg, som gjør en god rolle) som driver reindrift i svenske skoger og blir trukket for retten etter å ha slått ihjel en ulv. Smal tematikk om forvaltning av rovdyrbestander og konvensjonelt familievennlig drama utgjør en snodig miks, men Stormare er full av tilstedeværelse i rollen som hardbarket, men følsom villmarksmann og fotograf Jörgen Persson serverer utsøkte naturbilder på grensen til villmarksporno.

7/10 (IMDb: 6,3/10 - 499 stemmer)


Antichrist (2009, regi: Lars von Trier)

Media har fokusert på eksplisitte volds- og sexscener, fremstilt Den store danskens siste verk som en okkult skrekkfilm og satt to slurvete streker under et terningkastgjennomsnitt på ca. to. Antichrist er et mørkt, eksistensielt ekteskapsdrama om sorg, skyld, sex og dyrisk destruktivitet hos mennesket som ikke lar seg fordøye på vei fra Cannes-kinosalen til baren, og det er svakt av norsk anmelderstand (med visse hederlige unntak) å ta lett på oppgaven når det til en forandring serveres noe komplekst og krevende som antagelig skriver seg rett inn i filmhistorien. Med blod. Filmen låner elementer fra skrekksjangeren uten å følge konvensjonene tett nok til å kalles grøss (men Saw-generasjonen må gjerne la seg lokke inn i kinosalene for something completely different).

Den første halvannen timen er ren symbolikk, atmosfære og tålmodig spenningsoppbygging, hvor man føler at galskapen når som helst kan trenge gjennom veggene, før det bryter ut ordentlig kaos i den siste halvtimen. En liten gutt hopper i døden fra et vindu mens foreldrene har sex, og moren fortaper seg fullstendig i sorg fram til terapeutektemannen foreslår samlivsterapi i en hytte i skogen, en ordentlig nedadgående spiral hvor noe menneske knapt har blitt mer ødelagt av psykisk behandling. Det er Mann og Kvinne i Eden, heksejakt og religionskritikk, psykologer som den moderne tids fordømmende prester, dødbringende natur osv. som diskuteres mer antydende og tiltåket enn vi er vant til. Sex- og voldsscenene er eksplisitte og direkte, men følger av tematikken og kvinnerollens kamp mot sorgen, og vi som har ønsket oss mer komplekse kvinnekarakterer på film, får virkelig en stor porsjon. Charlotte Gainsbourg vant fortjent Cannes-pris for sin hovedrolle etter det som må ha vært en utmattende tolkning. von Triers nye formspråk sitter ikke helt ennå og de ulike elementene spiller ikke helt på lag, som i et puslespill hvor noen av brikkene er større enn de andre, men det er bare startproblemer i en ny fase av Nordens mest ambisiøse filmprosjekt. Det er ikke spekulativt og Antichrist trenger ikke forklares. Det er Guds hånd, er jeg redd. Og Lars von Trier er en av verdens største regissører.

8/10 (IMDb: 7,6/10 - 2063 stemmer)

PS: Antichrist går fortsatt på kino i Lillestøm, på Hamar og i Oslo. Benytt sjansen til å oppleve filmhistorie mens den skjer på stor skjerm hvis du har muligheten.

Dis - en historie om kjærlighet (1995, regi: Aune Sand)
Dis krasjet fullstendig og ubehjelpelig med den ironiske og distanserte tidsånden i 1995 og var det stikk motsatte av "typisk 90-tall" i en tid hvor man ikke kunne si "jeg elsker deg" på film i fullt alvor. Filmen ble en middels suksess fordi folk ville betale for å le av den og har i ettertid havnet på IMDbs Bottom 100-liste som den eneste film fra Norge. Aune Sand dro ut i verden som 28-åring med et kamera og mot, eller dumdristighet, nok til å gjengi sine innerste tanker og følelser på film og få resultatet satt opp på kino. Det er som en tenåringsdagbok i filmformat fra en voksen mann. De fleste er glad for at føleriet fra tenårene har forblitt uutgitt. Aune Sands pinligheter gikk landet rundt på utallige vorspiel på slitte VHS-kasetter. I mai ble filmen satt opp på stor skjerm på Cinemateket for første gang på 14 år og vist fra en splitter ny 35 mm-kopi som viser filmen slik den var ment å fremstå. To forestillinger på én kveld ble utsolgt og Sand delte ut champagne til alle i publikum.

Og hvis man ser bort fra de ufrivillige morsomhetene og klossetheten, har filmen klare estetiske kvaliteter og det er lite å si på innsatsviljen til å lage en inderlig filmfortelling om Kjærligheten og Livet. Det er imidlertid lite reflekterte obervasjoner og lite progresjon i beskrivelsene av kjærlighet som noe vakkert og tidløs, som om hovedpersonen ikke lærer noe underveis på sin reise og står på samme sted som i starten når filmen er slutt. Igjen tenker man mer på naive dagbokgrublerier enn refleksjoner som er i nærheten av å stå i stil til den pompøse poestiske språktonen i replikkene. Selv med en spilletid på 70 minutter blir det etter hvert tungt å komme igjennom repeterende skildringer av møter med nye kvinner og nye steder fortalt nesten utelukkende på voiceover. Vincent Gallos The Brown Bunny kommer i mål med det Aune Sand kanskje har prøvd på, selv om Sand kommer nærmere en tilsvarende prestasjon enn mange kanskje er villig til å kreditere ham for.

Men Norge er definitivt et gråere filmland uten regissører som tør og vil i samme grad som Aune Sand og man kan lure på hva det ville kommet ut av å satse en brøkdel av norske filmsatsninger siden 1995 på tilsynelatende løse kanoner som Sand og hans likemenn, hvis de finnes. Dådyr, Aune Sands oppfølger til den 14 år gamle debuten, er i ferd med å ferdigstilles, og man kan bare oppmuntre forsøket - hva det nå vil resultere i.

6/10 (IMDb: 1,6/10 - 1616 stemmer)
.

Filmomtale: Sleuth (Joseph Mankiewicz, 1972)

I november er det premiere på en remake av Sleuth (1972), som Speilet filmblogg (for øvrig en glimrende blogg verdt å titte innom) allerede har skrevet om og benyttet anledningen til å gi originalen litt oppmerksomhet. Nyinnspillingen har forutsetninger for å bli svært severdig, med screenplay av selveste Harold Pinter, Michael Caine i den motsatte rollen av den han spilte i første film og med stødige Kenneth Branagh i regissørstolen, mens originalen utvilsomt er et mesterverk.

Sleuth er basert på et skuespill av Anthony Shaffer (også er kjent for The Wicker Man (1973)), som ble spilt hele 1222 ganger på teater etter premieren på Broadway i 1970. Shaffer skrev også manuset til filmversjonen, som nærmest er teater på film med én location hele filmen utspiller seg i og rundt, som ble regissert av Joseph Mankiewicz og hadde Laurence Olivier og Michael Caine i rollene. En anerkjent krimforfatter og elskeren til førstnevntes kone, møtes og planlegger en forsikringssvindel sammen. Tyven kan leve godt på pengene han får for byttet og eieren selv kan få like stor glede av forsikringspengene. Åstedet for ugjerningen ligger midt i ingenmannsland hvor lovens lange arm verken ser eller hører, og begge de involverte anser seg selv som skarpere og mer ressurssterke enn den jevne etterforsker. Den perfekte forbrytelse - eller kanskje ikke.

Plotet endrer retning flere ganger og har mange overraskelser å by på, men det virkelig bemerkelsesverdige er dialogen, med sine skarpslipte replikker dyktig levert av en briljerende skuespillerduo - som ganske uforståelig ble nominert til hver sin Oscar uten å vinne. Sleuth fikk for øvrig totalt fire nominasjoner og er den ene av to filmer i historien hvor alle skuespillerne har blitt Oscar-nominert.

Verdig en plass i historiebøkene var også svaret Olivier gav på filmsettet til en nervøs Michael Caine som lurte på hvordan han skulle tiltale sin eldre og mer berømte kollega:

"Well, I am the Lord Olivier and you are Mr Michael Caine. Of course that's only for the first time you address me. After that I am Larry and you are Mike."

(Jude Law, som har en av hovedrollene i remaken, hadde trolig tilsvarende problem under innspillingen, ettersom Michael Caine ble slått til ridder i 2000 - 53 år etter kollega Olivier).

Det er fortsatt nesten en måned til Sleuth (2007) dukker opp på norsk kino under navnet Skyggespill (premieren er 9. november), og god tid til å lete fram originalen i mellomtiden.
.