Sikkert som banken

Bankklagenemda har gitt klagende kunder medhold i at DnBNor ikke burde solgt dem lånefinansierte såkalt garanterte spareprodukter, som i praksis innebærer å låne penger til én rente og sette mestepartene på en høyrentekonto til en lavere rente, og på toppen betale banken en viss prosent av lånebeløpet i gebyr. Det er mao. blitt drevet rovdrift på pengene til privatkunder som har stolt blindt på banken sin. Flere andre banker har drevet tilsvarende virksomhet. Bankklagenemda har pålagt DnBNor å dekke kundens tap, men banken føyer seg ikke. Dermed er det duket for lange kamper i rettsvesenet og grundig trenering i håp om at noen av de klagende gir opp underveis.

DnBNor er 34 prosent statseid og dessuten Norges største finanskonsern. Privatkunder som blir tilbudt sparing med garantert gevinst i landets hovedbank, bør kunne regne med at banken ikke prøver å lure dem. Folk som forstår seg på finans vet at man ikke kan få aksjemarkedets gevinster uten tilsvarende risiko, men det kan man ikke kreve at alle skal kjenne til. Særlig ikke når fagfolkene i banken forteller dem noe annet. Bankklagenemda fastslår at banken både har ansvar for å vurdere om produktet tåler lånefinansiering og at bevisbyrden for avkastningen ligger hos dem. Altså står de ikke fritt til å tilby et dårlig produkt og fraskrive seg ansvar for kundenes tap. Likevel erkjenner ikke banken skyld.

En trygg bank som ikke driver kasinokapitalisme med kundenes penger er et sosialdemokratisk gode vi må sørge for å ta vare på i Norge. Folk må kunne stole på banken sin. Hvis en delprivatisert bank verken er villig til å ta samfunnsansvar i krisetider ved rentenedsettelse og utlån eller påta seg erstatningsansvar når de blir pålagt det, trenger vi en ordentlig statsbank.

.

Fra Postman Pat til stykkpris

Når tar noe slutt? Det er mye lettere å vite når noe begynner. Norge ble f.eks. et sosialdemokrati 20. mars 1935 da Arbeiderpartiet stiftet sin første sosialdemokratiske regjering. Men når tok det slutt? Siden 80-tallet har det gått så langsomt nedover med det norske sosialdemokratiet og nyliberalismen har tatt så gradvis over at ingen kan sette fingeren på et punkt og si: Der tok det slutt!

Posten Norge er en av få gjenværende bedrifter i Norge hvor staten er eneeier og dekker firmaets eventuelle underskudd for å sikre et likeverdig posttilbud til alle over hele landet, såkalt universell levering. Arvesølvet i andre bedrifter, som Statoil eller Telenor, har blitt solgt ut og privatisert bort, og får partiet som for tiden er Norges største på meningsmålingene, regjeringsmakt fra neste høst, skal det statlige nedsalget trappes opp. Stadig flere områder av samfunnet blir profittstyrt og statlig deregulering er blitt et ideal. Kort sagt er vi i ferd med å sette individet foran samfunnet og gå fra sikker handel til å sikre handel.

Postens nye Pokémon-logo har blitt omtalt grundig nok andre steder, mens det nye designet på postbilene kanskje ikke er like kjent ennå. Forandringen er illustrerende for hvilken retning samfunnet vårt er på vei i, selv i landets største og mest solide statlige bedrift. Slik ser henholdvis de gamle og nye postbilene ut:

Gammelt posthorn, myke linjer rundt hele bilen og «Oss mennesker i mellom»-slagordet på panseret. I praksis en moderne Postman Pat-bil.

På dette bildet er inntrykket betydelig strammet opp. Rette linjer, minimalistisk design, færre farger, logoen har fått større plass - og slagordet er endret til «Vi lever for å levere».

Det er en vesentlig forskjell på mellommenneskelighet og leveranser. Det ene er humant og sosialt, i det andre tilfellet er virksomheten redusert til en transaksjon, en stykkpris-tjeneste hvor hensikten er profitt, ikke formidling av opplevelser og følelser. Leveranser kan en hvilken som helst markedsstyrt bedrift ta seg av. Tradisjonelle posttjenester med alt det innebærer av samfunnsbetydning, distriktspolitikk og tilhørighet, er det bare Posten som har erfaring og kompetanse til å tilby. Inntil konsesjonen går ut i slutten av 2010 og postmonopolet på vanlige brev og postkort (EUs 3. postdirektiv, som nevnt før i bloggen) sannsynligvis blir opphevet, i hvert fall. I mellomtiden tar Posten Norge privatiseringen på forskudd, og sørger allerede nå for å posisjonere seg i markedet i påvente av konkurranseutsettingen.

Liberalismen har ikke kommet for å bli. Før eller siden får verden nok av finanskriser og utemmet turbokapitalisme, og pendelen vil svinge tilbake til idealer om solidaritet og samhold. På veien dit kan vi imidlertid rekke å miste mye av arven etter sosialdemokratiets gullalder. Det går fortere å rive ned enn å bygge opp. Det viktigste vi som ser lenger enn vår egen lommebok og har større visjoner enn lav rente og billig bensin, kan gjøre, er å holde oss oppdatert og å være forberedt på hvilket verdivalg neste folkeavstemming kommer til å bli.

(Første avsnitt fritt etter et utdrag av Frode Grytten - Flytande bjørn.)

.

Vekst først, etikk siden

Når et selskap som f.eks. Telenor skal ut i verden og erobre nye markeder, er det viktigere hvor raskt markedsandelene øker enn hvordan. Konsernsjef Baksaas hadde ikke lenger vært konsernsjef hvis den sviktende kjennskapen til sentrale forhold i Bangladesh som nå er avdekket hadde hatt å gjøre med markedsforhold eller rammer for ekspansjon. Fordi det dreier seg om underordnede forhold som barnearbeid og arbeidsmiljø, derimot, holder det å erkjenne utilstrekkelighet og varsle tiltak for å unngå at det skjer igjen. Det er tross alt viktigere at Telenor er blitt verdens syvende største telecomselskap enn at noen menneskeliv hos underleverandørene har gått tapt på veien.

.

Kampen om brevene

Om tre år kan EUs 3. postdirektiv sørge for å oppheve postmonopolet i Norge. Høyere porto, lavere kvalitet og dårligere arbeidsforhold for postansatte.

Fri konkurranse på distribusjon av brev har blitt innført skrittvis i Norge - til voldsomme protester og opptøyer i gatene, som vi husker - fra brev over 350 gram i 1997 (EUs 1. postdirektiv) og over 100 gram i 2003 (EUs 2. postdirektiv). Tredje ledd i liberaliseringen er imidlertid det mest drastiske og får størst betydning. Det er brevpost under 100 gram, altså vanlige brev og postkort.

Postgangen i et land med like spredt befolkning som Norge tåler ikke å konkurranseutsettes. Det koster mye mer å sende et brev til Nord-Norge enn Drammen, men portoen er lik fordi statseide Posten Norge har forpliktet seg til såkalt universell levering, dvs. at posten skal fram til postkassen uansett hvor man bor. Det lønner seg ikke lenger i et liberalisert postvesen. Dersom postdistribusjonen slippes fri, vil vi få skille mellom A- og B-post i en annen betydning av ordet enn vi er vant til. De private konkurrentene vil slåss om å få levere brev og pakker innenfor sentrale strøk av landet. Posten Norge får ta seg av postkortene til bestemødre på Vestlandet. ByPost er et av firmaene som satser på den lønnsomme posten med kunder i bedrifter, institusjoner og offentlige etater i de største byene. Posten til og fra alle de andre er det kanskje ikke så farlig med.

Sverige avskaffet sitt postmonopol allerede i 1993, lot en privat aktør utfordre det svenske statspostvesesenet og opplevde 90 prosent økning i portotakstene for privatpost. Bedriftskunder var de eneste som opplevde å få billigere porto. En gjennomgående trend i land som har innført ordningen er dessuten at de postansattes arbeidsforhold har blitt dårligere. I Posten Norge, eller tilsvarende bedrifter, har de ansatte anstendig lønn, gode pensjonsordninger og en forutsigbar arbeidstid. Det trenger postmenn og -damer i et yrke med stor fysisk slitasje og rutinemessige oppgaver. (Jeg har selv deltidsjobb som postbud på lørdagene og vet hva jobben krever). Slike goder er imidlertid ikke private arbeidsgivere som skal inn på et marked tjent med. Lønnen må ned og mindre penger brukes på å ta hensyn til arbeidernes rettigheter hvis en bedrift skal tilby det samme som konkurrenten, bare billigere og kjappere. For arbeidsgiveren er det mer lønnsomt å ha deltidsansatte som kan tilkalles etter behov, såkalte ringevikarer, enn å ha arbeidsgiveransvar for heltidsansatte. Slik organisering av arbeidet er i strid med arbeidsmiljøloven, som bl.a. forutsetter stabil arbeidstid. Det er stygg liberalisme i praksis.

Tre partier stemte imot innføringen av de to første postdirektivene da Bondevik-regjeringen innførte dem. Det er de samme partiene som nå sitter i regjering. Som EØS-medlemmer har vi mulighet til å avvise enkeltdirektiver fra EU. Imidlertid bruker vi sjelden retten til å stå imot direktiver vi ikke har vært med på å utforme og som det ikke er i vår interesse å få innført. I løpet av de neste månedene skal kampen om brevene avgjøres, og da vil det vise seg om de rødgrønne har baller til å stå imot presset fra EU når de er i posisjon til å avgjøre, eller om Norge fortsatt skal være et faksdemokrati underlagt EU-parlamentet i Brüssel.
.