Sviktet av sine egne

Mens USA er i gang med nominasjonsprosessen foran høstens presidentvalg og radiokanalene her hjemme fortsetter å sparke ut medarbeidere med egne meninger (praktisert en god stund i NRK P3 med Mina Hadjian og Et Norge i krig-redaksjonen, og nå overført til P4), var nyheten som fikk meg til å stoppe opp likevel om utviklingen i musikkbransjen.

1. november gav Saul Williams ut sitt tredje album, produsert av Trent Reznor, gratis på Internett i form av DRM-frie mp3-filer, med mulighet til å betale 5 dollar for å få musikken i høyere kvalitet og støtte artisten i samme slengen. Tanken var at hvis musikken ble gjort tilgjengelig i anstendig format så fort den var produsert ferdig, og lytterne samtidig ble tilbudt en enkel måte å betale for musikken i bytte mot høyere kvalitet på filene, med "no strings attached", ville flere velge å "gjøre det rette". Mange har forsøkt forskjellige måter å hindre kundene sine i å stjele musikken deres, men hvis distribusjonen gjøres fristende og tilgjengelig nok, vil det ikke være nødvendig. Nå er tallene offentliggjort, og konklusjonen er ganske klar: Spådommen slo ikke til.

Saul Williams andre album, utgitt som fysisk CD-plate i 2004, solgte 33 897 kopier. Oppfølgeren ...Niggy Tardust ble lastet ned av 154 449 personer, altså rundt 4,5 ganger så mange som skaffet seg forrige plate. Av alle disse valgte 28 332 lyttere, eller 18,3 prosent, å betale for musikken. Flere enn 4 av 5 lot altså være. Sammenliknet med Radioheads tilsvarende eksperiment, hvor den nye plata In Rainbows ble tilbudt til valgfri pris (riktignok med en stivt priset CD/LP-boks og en vanlig CD-utgivelse noen måneder etter som garanti), betalte rundt 33 prosent ca. 33 kroner hver, men også her ville de fleste ta imot gratis.

Konklusjonen er altså at flertallet ikke ser verdien av musikk i kroner og øre, selv ikke når den tilbys uten begrensninger. I Saul Williams' tilfelle var riktignok markeds- føringsbudsjettet på 0 dollar, og selv når utgifter til studio og båndbredde er betalt, sitter kanskje artisten igjen med større fortjeneste etter 28 332 nedlastninger á 5 dollar, enn han gjorde etter å ha solgt rundt 5 000 mer av sin forrige, konvensjonelt utgitte plate. Men 18,3 er et lavt tall når man tar med i betraktningen at, i mangel på markedsføring, de fleste som lastet ned trolig var fans av Saul Williams eller Trent Reznor fra før. Sviktet av sine egne, altså.

Fordelen er at man når ut til betraktelig flere ved å gi bort musikken gratis, og selv med nye distribusjonsmåter vil kanskje fortsatt pengene ligge hovedsaklig i å holde konserter og selge t-skjorter. Noe som i og for seg er greit nok, siden det gir en belønning til hardtarbeidende band og lokker flere ut på veien for å møte fansen ansikt til ansikt. Men erfaringene fra de første forsøkene på digital distribusjon kunne vært mer oppløftende ved inngangen til nye tider.

Saul Williams - The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust er en uansett god plate fra en artist med meninger som kunne fortjent et enda større (betalende) publikum, og mitt bidrag til å spre ordet er å legge ut en ny smakebit fra albumet. Ukens lyd er U2-coveren Saul Williams - Sunday Bloody Sunday.

.

Digital strategi? Hvilken digitale strategi?

De store gutta i musikkbransjen begynner å bli slitne nå. Det stod ikke noe om digital distribusjon, DRM og nettlekkasjer i stillingsbeskrivelsene deres da de inntok direktørkontorene i de mulitnasjonale selskapene for 15 år siden. Siden de gode dagene på 90-tallet hvor musikk solgte seg selv og publikum gladelig betalte 199 kroner for selv gamle CD-er, har snørrunger som kunne vært barnebarn av direktørene sørget for å gjøre musikk tilgjengelig overalt og organisere fildelere i nettverk som Napster, OiNK og nå nylig Waffles. Nesten 10 år etter kurven for CD-salget snudde og begynte å gå faretruende fort nedover (Napster var på sitt mest omfattende i 1999, før Metallica satte inn kreftene sine for å så stoppet denslags i 2000), sitter tilsynelatende verdens plateselskapsjefer fortsatt og klør seg i hodet over hvordan de skal tilpasse seg nye tider, og bruker mellomtiden til å straffeforfølge alle som prøver seg på ting de ikke liker. Fordømte nye, kompliserte verden.

I hvert fall hvis vi skal tro Doug Morris, toppsjef i Universal USA, et av de store selskapene som kanskje har vist minst forståelse for nye krav fra forbrukerne og kommet med noen av de mest håpløse forsøkene på å tvinge musikkmarkedet tilbake til 1995. Blant annet prøvde Universal i Tyskland å saksøke en fan for å laste opp en Nine Inch Nails-låt til streaming på sin hjemmeside som bandet selv hadde lekket ved å plante USB-pinner med mp3-filer på konsertsteder (for å ta et tilfeldig eksempel, altså). Ting tyder på at deler av musikkbransjen har større problemer enn selv den mest pessimistiske blant oss har trodd. Hør bare på dette:

"There's no one in the record industry that's a technologist," Morris explains. "That's a misconception writers make all the time, that the record industry missed this. They didn't. They just didn't know what to do. It's like if you were suddenly asked to operate on your dog to remove his kidney. What would you do?"

Most people would hire a vet. But to Morris, even that wasn't an option. "We didn't know who to hire," he says, becoming more agitated. "I wouldn't be able to recognize a good technology person — anyone with a good bullshit story would have gotten past me."

Plateselskapene har altså ikke prøvd engang å konsultere noen med ekspertise på teknologi når de ble stilt overfor utfordringen med digital distribusjon. De tok ikke en telefon til noen IT-folk og snakket ikke med sine egne sønner. I stedet virker det som om de har håpet at problemet skulle gå over av seg selv, bare de fant disse piratkopierende pøblene som stjal musikken deres og fikk gitt dem en ordentlig bot. Kanskje ikke så rart at det står dårlig til på hovedkontorene og at det blir stadig vanskeligere å være direktør i et plateselskap.
.

The Inevitable Rise and Liberation of the Music Industry

Radiohead gives samples [from their album] away to try to keep people from stealing it. Saul Williams is giving his album away so they don't have to. In that way, Radiohead's step forward is an almost equal one back, while Saul's is one that's firmly forward, even if he ends up stumbling along the way.

Interessant lesning for alle som er opptatt av i hvilken retning musikkbransjen er på vei. Mens andre diskuterer om Norge kanskje eller kanskje ikke er i krig i Afghanistan og fortsatt er rystet etter skolemassakren i Finland, altså.

.

Prince Fans United

Månen er gul, og titter ned på skrå, og Prince er en fyr det kan være vanskelig å forstå. To måneder etter at han gav bort sitt nye album som bilag til The Sun og spilte 21 konserter i London med billetter til £30 overalt i salen, går han denne måneden til angrep på egne dedikerte fans og krever, med en fantasifull tolkning av loven om opphavsrett som utgangspunkt, at de største Prince-fansidene fjerner bilder, tekster, coverart og tegninger som på en eller annen måte referer til ham selv. Det kan bli litt vanskelig å drive en fanside hvis man ikke engang får lov til å publisere fanart eller bilder av fansens platesamlinger eller Prince-tatoveringer, kanskje. Prince har leid inn en gjeng advokater for å tvinge fansidene til å adlyde og regner trolig med at fansen skal bli skremt og gi seg uten kamp, men ser ut til å møte mer motstand enn forventet. De aktuelle fansidene har gått sammen om nettstedet Prince Fans United og erklærer at de vil kjempe imot det de anser som et forsøk på å frarøve fansen ytringsfriheten, - og vil ta saken til rettsvesenet om nødvendig.

Uten å tilhøre fanskaren selv har jeg stor sans for fansidenes reaksjon, og håper de klarer å stå imot presset. Store artister kan ikke tvinge igjennom urimelige krav bare fordi de har råd til dyrere og flinkere advokater enn motparten. For alle som er opptatt av musikk er det dessuten trist å se en stor artist saksøke sine egne trofaste tilhengere og støttespillere. Fansidene står jo ikke i et motsetningsforhold til artisten, tvert imot; mange av dem er i overkant lojale og finner seg kanskje i for mye fra sine helter. Det er kanskje bare sunt for både artister og fans å bli uenige en gang i blant.
.

Silkerevolusjonen

Puls-redaktør Arild Rønsen bruker store ord i en kommentarartikkel om distribusjonen av den nye Radiohead-plata og tilstanden i musikkbransjen generelt. Det er spennende tider for alle som er opptatt av musikk, og det kan være moro å spekulere litt i hvor veien går videre og hvordan hele platebransjen kanskje vil snus på hodet i løpet av de kommende årene. Men hvordan kan Arild Rønsen vite at "CD-en er død", "tiden for salg av musikk i konkrete, håndfaste enheter over over" eller at "uttrykket album er historie"? Noen artister har eksperimentert litt og benyttet sjansen til å tenke nytt nå som de likevel er fri fra de slaveliknende kontraktene med plateselskapene (nå nylig Radiohead, som la ut sin nye plate i digital form ti dager etter verden fikk vite at den var ferdig, og lot fansen bestemme selv hva de ville betale), men det er nok litt tidlig å fastslå noe med sikkerhet og avskrive dagens distribusjonsformer.

Men det mest bemerkelsesverdige er kanskje bruken av r-ordet: "Radiohead- revolusjonen". Et litt sterkt ord, kanskje, når det ikke engang er avklart om Radiohead vil stå løpet ut, eller om de kommer med en vanlig, gammeldags, plateselskaps- distribuert CD-versjon likevel, og at "stuntet" i så fall i praksis bare blir en kontrollert lekkasje bandet får godt betalt for. (De er visstnok på utkikk etter et plateselskap som kan ta seg av å levere CD-en til platebutikkene. I så fall er vi jo like langt). Det er verken en ny idé eller bemerkelsesverdig modig, selv om det som ofte ellers sikkert hadde vært enklere å la være. Dessuten:

Alt tyder på at Radiohead har gjennomført en revolusjon. (...) Men: Hvilken stor artist, som er ute av sitt kontraktsforhold til et plateselskap - vil finne på å gi ut ei "normal" plate? Og i fortsettelse: Hvilken etablert artist med hodet på rett plass vil finne på å forlenge sin kontrakt?

I så fall er det jo ikke snakk om en revolusjon, hvis bandet bare gjør det som er naturlig og mest nærliggende, uten å provosere eller gjøre seg til uvenner med noen (litt sutring i media har det riktignok blitt, men det store rabalderet uteble). Det er jo bare naturlig å se seg om etter alternativer når bandet plutselig står fritt til å velge selv, etter å ha vært underlagt plateselskapet hele karrieren. Bandene og artistene som gjør det (Prince, Oasis, Paul McCartney og Joni Mitchell trekkes fram som eksempler) er dessuten så store at de ikke risikerer stort på å ta noen nye sjanser. Slikt blir det i beste fall en puslete revolusjon av, pent og pyntelig og uten risiko. Høstens store bombe er en silkerevolusjon. Selv om de nødvendigvis ikke fortjener mindre ros for å tenke nytt og gjøre det lettere for andre å følge etter av den grunn.

.