Dyrevern-terror?
Jeg støtter ikke vindusknusing og malingssøl, og jeg tror ikke det hjelper dyrevernssaken. Aktivistene gjøre det lett å avfeie metodene deres som bøllestreker. Vindusshopperne i min lokale pelsbutikk som ikke har vært inne på tanken tidligere begynner ikke plutselig å ta dyrenes lidelser med i betraktning bare fordi noen har ramponert utstillingsvinduet siden sist. Men ødeleggelsene forstyrrer og blir stående som et symbol på at det ikke er fritt fram. Hvis pels fortsatt blir kjøpt og solgt, kan i hvert fall ingen si at det har foregått uimotsagt.
"Terroren", som Aftenposten noe konservativt dømmende omtaler aktivismen som (terror antyder at hovedmålet er å spre frykt, ikke oppnå et mål), mot privateiendom og familiemedlemmer er ett skritt videre. Enkelte dyreverns- organisasjoner har erklært at de vil ta i bruk alle tilgjengelige midler i en storaksjon mot norsk pelsindustri for å få pelsbutikkene stengt. Det er ekstremt. Mange vil mene at grensen går ved trusler mot pelsprofitørers familie, om ikke et godt stykke før. Samtidig kan det være det nødvendige skrittet for å få kjøpmenn til å skifte profesjon. Det er ingen menneskerett å drive med pels, og stilt opp mot hverandre vil de fleste velge familien over jobben. Det er heller ikke et rimelig krav å få operere helt fritt i en kontroversiell bransje uten at gruppene med innbitte motstandere skal få komme til orde. I Sverige har flere lagt ned bedriften og skiftet beite etter langvarig trakassering. Det går en grense for prinsipper, uansett hvor liten forståelse man har for motstanden.
.
Etiketter: Aftenposten, aktivisme, dyrevern, pels