Sikkert som banken

Bankklagenemda har gitt klagende kunder medhold i at DnBNor ikke burde solgt dem lånefinansierte såkalt garanterte spareprodukter, som i praksis innebærer å låne penger til én rente og sette mestepartene på en høyrentekonto til en lavere rente, og på toppen betale banken en viss prosent av lånebeløpet i gebyr. Det er mao. blitt drevet rovdrift på pengene til privatkunder som har stolt blindt på banken sin. Flere andre banker har drevet tilsvarende virksomhet. Bankklagenemda har pålagt DnBNor å dekke kundens tap, men banken føyer seg ikke. Dermed er det duket for lange kamper i rettsvesenet og grundig trenering i håp om at noen av de klagende gir opp underveis.

DnBNor er 34 prosent statseid og dessuten Norges største finanskonsern. Privatkunder som blir tilbudt sparing med garantert gevinst i landets hovedbank, bør kunne regne med at banken ikke prøver å lure dem. Folk som forstår seg på finans vet at man ikke kan få aksjemarkedets gevinster uten tilsvarende risiko, men det kan man ikke kreve at alle skal kjenne til. Særlig ikke når fagfolkene i banken forteller dem noe annet. Bankklagenemda fastslår at banken både har ansvar for å vurdere om produktet tåler lånefinansiering og at bevisbyrden for avkastningen ligger hos dem. Altså står de ikke fritt til å tilby et dårlig produkt og fraskrive seg ansvar for kundenes tap. Likevel erkjenner ikke banken skyld.

En trygg bank som ikke driver kasinokapitalisme med kundenes penger er et sosialdemokratisk gode vi må sørge for å ta vare på i Norge. Folk må kunne stole på banken sin. Hvis en delprivatisert bank verken er villig til å ta samfunnsansvar i krisetider ved rentenedsettelse og utlån eller påta seg erstatningsansvar når de blir pålagt det, trenger vi en ordentlig statsbank.

.

Fra Postman Pat til stykkpris

Når tar noe slutt? Det er mye lettere å vite når noe begynner. Norge ble f.eks. et sosialdemokrati 20. mars 1935 da Arbeiderpartiet stiftet sin første sosialdemokratiske regjering. Men når tok det slutt? Siden 80-tallet har det gått så langsomt nedover med det norske sosialdemokratiet og nyliberalismen har tatt så gradvis over at ingen kan sette fingeren på et punkt og si: Der tok det slutt!

Posten Norge er en av få gjenværende bedrifter i Norge hvor staten er eneeier og dekker firmaets eventuelle underskudd for å sikre et likeverdig posttilbud til alle over hele landet, såkalt universell levering. Arvesølvet i andre bedrifter, som Statoil eller Telenor, har blitt solgt ut og privatisert bort, og får partiet som for tiden er Norges største på meningsmålingene, regjeringsmakt fra neste høst, skal det statlige nedsalget trappes opp. Stadig flere områder av samfunnet blir profittstyrt og statlig deregulering er blitt et ideal. Kort sagt er vi i ferd med å sette individet foran samfunnet og gå fra sikker handel til å sikre handel.

Postens nye Pokémon-logo har blitt omtalt grundig nok andre steder, mens det nye designet på postbilene kanskje ikke er like kjent ennå. Forandringen er illustrerende for hvilken retning samfunnet vårt er på vei i, selv i landets største og mest solide statlige bedrift. Slik ser henholdvis de gamle og nye postbilene ut:

Gammelt posthorn, myke linjer rundt hele bilen og «Oss mennesker i mellom»-slagordet på panseret. I praksis en moderne Postman Pat-bil.

På dette bildet er inntrykket betydelig strammet opp. Rette linjer, minimalistisk design, færre farger, logoen har fått større plass - og slagordet er endret til «Vi lever for å levere».

Det er en vesentlig forskjell på mellommenneskelighet og leveranser. Det ene er humant og sosialt, i det andre tilfellet er virksomheten redusert til en transaksjon, en stykkpris-tjeneste hvor hensikten er profitt, ikke formidling av opplevelser og følelser. Leveranser kan en hvilken som helst markedsstyrt bedrift ta seg av. Tradisjonelle posttjenester med alt det innebærer av samfunnsbetydning, distriktspolitikk og tilhørighet, er det bare Posten som har erfaring og kompetanse til å tilby. Inntil konsesjonen går ut i slutten av 2010 og postmonopolet på vanlige brev og postkort (EUs 3. postdirektiv, som nevnt før i bloggen) sannsynligvis blir opphevet, i hvert fall. I mellomtiden tar Posten Norge privatiseringen på forskudd, og sørger allerede nå for å posisjonere seg i markedet i påvente av konkurranseutsettingen.

Liberalismen har ikke kommet for å bli. Før eller siden får verden nok av finanskriser og utemmet turbokapitalisme, og pendelen vil svinge tilbake til idealer om solidaritet og samhold. På veien dit kan vi imidlertid rekke å miste mye av arven etter sosialdemokratiets gullalder. Det går fortere å rive ned enn å bygge opp. Det viktigste vi som ser lenger enn vår egen lommebok og har større visjoner enn lav rente og billig bensin, kan gjøre, er å holde oss oppdatert og å være forberedt på hvilket verdivalg neste folkeavstemming kommer til å bli.

(Første avsnitt fritt etter et utdrag av Frode Grytten - Flytande bjørn.)

.

- I'll be happy to serve

Stem på oss er du snill, vi er ikke et forstokket konservativt og grunnleggende kvinnefiendtlig parti som jobber for hvite, middelaldrende og rike menn på bekostning av alle de andre, våre egne velgere er mange nok og hadde befolkningen vår visst og tenkt over hva vi står for, hadde ikke oppslutningen blitt knapt 10 prosent, vi tror ikke vi kan ende opp med å tape velgere på dette stuntet hvis våre egne velgere blir hjemme i protest og Hillary Clinton-tilhengerne ikke lar seg lokke av billige triks når politikken ikke tiltaler dem, Sarah Palins korte guvernørkarriere i Alaska slår ikke beina under vår kampanjes hovedargument om at Obama ikke har erfaring nok, og vi tyr i hvert fall ikke til dette av mangel på andre ideer.
.

Strikking og komitédamer

I kjendisarkitekt Finn Sandmæls verden har kvinner skyld i de fleste feil som blir begått. Kvinnelige byråkrater har skylden når byggetillatelsene hans blir avslått. Kvinnelige politikere er premenstruelle og kompenserer for udugelighet på kjøkkenet eller soverommet hjemme. I 2005 sjikanerte Sandmæl navngitte lokalpolitikere i et leserinnlegg i Asker og Bærums Budstikke etter at hytta han skulle tegne for Kjell Inge Røkke ikke kunne oppføres (lokalavisa sensurerte navnene og innlegget endte opp som generelt kvinnefiendtlig, likevel var det "20 prosent rødstrømper som hisset seg opp. Resten var enige"). Så når arkitekten igjen er i media og snakker om politikk og arkitektur, det vil si likestilling, på sistesiden til Dagens Næringsliv i dag (ikke på nett), høres det ikke mindre diskriminerende og usaklig ut enn i den famøse debatten for tre år siden:

Se på den skeive operaen som vi må bruke 24 millioner i året på å rense for tyggis. Det er sikkert en eller annen komitédame, som er veldig flink til å strikke, som har funnet ut at det skal være italiensk marmor. Dette er Norge. Vi trenger kinesisk diktatur, med klare, endelige retningslinjer.

Ja, jøss. Tilbake til tegnebordet.
.

SV-støttet skamløshet

Audun Lysbakken var ute i Dagsavisen på fredag og kritiserte økonomielitens, tydeligst representert ved Stein Erik Hagen og hans beskrivelser av Norge som "den siste kommuniststat", skamløse og usmakelige sutring over stadig trangere kår for investorer og bedriftsledere, når realiteten er at de aller rikeste økte sin andel av inntektene i Norge med ti prosent fra 1990 til 2005. Lysbakken peker på ulempene ved større ulikheter i et samfunn og legger til slutt skylden på "den usosiale skattelettepolitikken" fra forrige borgelige regjering.

Tre år inn i Norges første koalisjonsregjering med SV har landet fortsatt et skattehull på størrelse med Mjøsa. Det såkalte skjermingsfradraget gjør at aksjonærer kan ta ut en prosentandel av overskuddet sitt uten å betale skatt på det, som i praksis slår beina under effekten av utbytteskatten innført i 2006. Utbyttet skal skattes av, men bare over en viss grense, og grensa er satt så høyt at aksjonærene kan ta for seg av et overskudd skapt av de som jobber under dem og mottar vanlig lønn, og likevel slippe skatt. I praksis en gavepakke til pengefolkene, selv om lønnsfesten for norske toppledere i teorien har blitt strammet inn, og et signal om at pengeflytting og aksjespekulasjon verdsettes høyere enn ærlig lønnsarbed. Den rødgrønne regjeringens skattelettepolitikk er like usosial som typisk borgelig skattepolitikk, men førstnevnte har et skinn av hykleri.

I mellomtiden synker valgdeltakelsen (fra 83-84 prosent på åttitallet til 75-77 prosent etter 1990). Forskjellene mellom høyre- og venstreside i norsk politikk blir utydeligere og tiltroen til at politikere kan løse vanlige folks problemer synker, særlig i områder med lav inntekt og utdanning. Det er potensielt et større problem enn toppsjefenes lønnsfest, og dessuten udemokratisk når politiske avgjørelser flyttes fra stortingssal til styrerom i private bedrifter når stadig større del av norsk næringsliv privatiseres. For å snu den negative trenden trenger Norge et tydeligere venstreparti som tør å stå for venstrepolitikk. Det burde oppta Lysbakken mer enn å bruke energi på å legge skylden for økende forskjeller på tidligere regjeringer.

.

America, fuck yeah!

I natt blir det trolig avgjort hvilken demokratisk kandidat som vil stille til presidentvalg i november, og samtidig kanskje hvilken kandidat som vil vinne til slutt (hvis Hillary Clinton vinner primærvalget i Texas eller Ohio eller begge steder og John McCain trolig kan ta seieren på forskudd). Og hva slags land er egentlig USA? Et vestlig, moderne demokrati? I en pensumbok i strafferett på lesesalen i dag fant jeg noen illustrerende eksempler på state of the union i de forenklede stater. With liberty and justice for all:

• Soveromsaktivitet bak lukkede dører er ikke en privatsak i enkelte stater. I Minnesota straffes oral- og analsex med fengsel.

• I Michigan dømmes barn som voksne uten kriminell lavalder. En 13-åring ble tiltalt for et drap han hadde begått i 11-års alderen.

• Middelaldersk gapestokk-prinsipp står sterkt. Flere stater praktiserer såkalt shaming, f.eks. ved å la den dømte gå rundt med et skilt som formidler anger.

• I Memphis, Tennesse har det vært eksempler på at ofre for innbrudd har kunnet gå til tyvens hjem og ta hva de vil.

• I Boston, Massachusetts kan horekunder dømmes til å skure gater og fjerne kondomer i strøk med stor horetrafikk.

For ikke å glemme at George W. Bush' hjemstat Texas hadde ukentlige henrettelser ved dødsstraff i perioden før presidentvalget i 2000. Bush vant som kjent delegatene og dermed valget. Standpunkt mot dødsstraff er dårlig reklame for en presidentkandidat.

Demokrat eller republikaner? Det er blant USAs mindre problemer.
.

Med Armani under grilldressen og brunskjorte i klesskapet

Fremskrittspartiet er for første gang i norsk historie Norges største parti. Hadde det vært Stortingsvalg i dag, hadde FrP blitt størst med 28,8 prosent mot Arbeiderpartiets 26,4. Ved valget i 2005 var tallene henholdsvis 22,1 og 32,7 prosent. Siden forrige Stortings-valg har de rødgrønne samlet gått tilbake 10 prosent, mens Høyre og FrP har økt med 9,5. Det norske folk ønsker høyrevridning av samfunnet og et drastisk regjeringsskifte, og FrP er det nye partiet for arbeidere.

FrP er Norges farligste parti. De har dekadanse, intoleranse og usolidaritet på partiprogrammet, følger ikke handlingsregelen, vil kutte i offentlige velferdsgoder vi har lært å anse som en selvfølge og anerkjenner ikke klimautfordringene Norge og verden står overfor. Norge har trolig nådd eller i ferd med å nå toppen av mange års velstandsøkning, og må forberede seg på konjunkturnedgang i årene som kommer. Med FrPs uansvarlige økonomiske politikk og tankeløse forbruk kan det bli en bratt utforbakke og stygge konsekvenser når statskassa er bunnskrapt og norsk eksport havner bakpå i forhold til internasjonale konkurrenter. Det finnes mange nok historiske eksempler på at dekadanse straffer seg, bl.a. gikk Romerriket under delvis ved at de brukte mer penger, gjorde seg avhengig av import og fikk underskudd på handelsbalansen. I økonomiske oppgangstider må landets framtid sikres, nasjonen må jobbe hardere og satse tyngre på utdanning for å komme på forskudd av utviklingen og være forberedt når gullstrømmen, eller i vårt tilfelle oljereservene, stopper. Mer luksus og mindre skatt er ikke løsningen på utfordringene Norge kommer til å møte i framtiden. I stedet trenger vi regjeringspartier med ansvarlig politikk og erfaringer med både opp- og nedgang. 2009 er ikke tidspunktet for å gi en løs kanon og tankeløs nybegynner regjeringsmakt.

Trøsten for alle som ikke ønsker Siv Jensen som Norges statsminister, er at selv med rent flertall til Høyre og FrP på Stortinget, er Høyre i mindretallsregjering trolig mer sannsynlig enn et høyrepopulistisk samarbeid.

Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har over 50%, har vi en ny situasjon på Stortinget. Det har skjedd i kommuner, og noen steder gitt FrP-ordfører. Men på Stortinget er det større skiller mellom FrP og de andre, blant annet fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen, de vil bruke mer oljepenger, og det gir andre forutsetninger enn det de andre har bygd sine programmer og budsjettforslag over.

.

Pressens avledende funksjon

Jeg er pinlig berørt på vegne av norsk presse.

Tilfeldigvis har jeg tenkt over de siste dagene hvordan journalistikken spesielt i Norge har vært preget av akutt mangel på ordentlige kriser i et drøyt tiår fra kommunismens fall til det smalt i verden igjen i 2001. Med unntak av noen passasjerskip som sank, oljetankere som gikk på grunn og en håndfull bolighus som raste i elva på grunn av flom, har ikke pressen hatt ordentlige katastrofer eller skandaler å skrive om, og det har vært nødvendig å blåse opp småtteri og bagateller for å kunne hente fram krigstypene på forsidene. Det har rett og slett ikke gått galt nok ofte nok til å fylle nyhetssendingene og spalteplassen i avisene. Post 9/11 har man tydeligvis fortsatt med den samme strategien, og enkelte journalister har kanskje blitt godt vant med å skrive skandalehistorier om uvesenligheter, og la de større, viktigere og vanskeligere sakene ligge. Så da skriver man om Victor Normans piano og jager Gerd-Liv Valla til hun trekker seg, i stedet for å ta tak i den rødgrønne regjeringens klimasvik eller det faktum at Norge er landet i verden med flest soldater i Afghanistan i forhold til befolkningen, selv om konflikten mellom USA og Al-Qaeda ikke angår oss (atten menn med papirkniver er ikke en krig, for å sitere en av Norges-mesterne i blogging).

Statsråder uten politisk erfaring kjenner det politiske spillet dårligere enn sine kolleger, og er naturlig nok mer utsatt når det blåser opp til politisk storm. Det gjør dem til enkle ofre for pressen, og kan være en av grunnene til at det etter hvert har blitt mange eksempler på "nybegynnere" i det politiske spillet som blir tvunget til å trekke seg på grunn av fillesaker etter kort tid som statsråder. Politikere høyere oppe i systemet som over tid får flere og alvorligere svin på skogen blir derimot sittende og gjenvalgt. I pensum i rettssosiologi kalles dette en avledende funksjon. På samme måte som rettsapparatet sender småfisk i fengsel mens haiene går fri for å pynte på statistikkene, setter pressen inn hele tyngden mot politiske lettvektere for å knekke dem fort og gi inntrykk av at media oppfyller samfunnsoppgavene sine. Manuela Ramin-Osmundsen er neppe Norges eneste politiker med bekjente (eller heter det venn når man har vært på samme fest? Dette må vi til bunns i og skrive noen hundre artikler om) i posisjoner hun har vært med på å utnevne, men hun er en enklere motstander for pressen enn Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre.

.

This town is our town, it is so glamorous

Egentlig burde jeg og andre som befinner seg et annet sted på partiskalaen være glade når FrP-poltikere viser seg fra sin verste side, så det blir tydelig for alle hva slags parti man stemmer på ved å gi stemmen til dem. Ingen kan vel ta FrP seriøst når de snakker om å sende kriminelle til Svalbard eller å overvåke alle muslimer i Norge? Det er pinlige uttalelser FrP forhåpentligvis ikke vinner stemmer på. Men så tenker jeg at FrP sitter med byrådsmakt i flere store byer, og at meningsmålingene peker i retning av at de kanskje kan være store nok til å bli et regjeringsalternativ alene eller sammen med Høyre ved valget neste år. Og da begynner det å bli mer skummelt enn pinlig.

Siste nytt i Oslo er at ikke-etniske nordmenn nå er i flertall ved 48 av 136 grunnskoler i Oslo, og at andelen elever med et annet morsmål enn norsk er oppe i 38 prosent. Fungerende byrådsleder Peter N. Myhre var først ute med å kommentere nyheten, og mente tallene var en bekreftelse på at "tilstrømningen av innvandrere til Oslo er ute av kontroll" og at "Oslo-skolen er i en kritisk situasjon". Gettofisering kan kanskje flere være enige om at ikke er en fordel, men så blir spørsmålet hva som kan gjøres med det. Myhre mener Oslo bør få en innvandringspause. 38 prosent minoritetselever i Oslo-skolen vurderes altså som et problem, ikke en berikelse.

FrP-stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde går imidlertid lengst i uttalelsene, og drar debatten ned til "sende alle kriminelle til Svalbard"-nivå. Han mener det må sterkere lut til enn å omrokkere litt på bosetningen i byen slik at befolkningssammensetningen blir noenlunde lik overalt. Innvandrere må flytte ut av byene.

- Det er faktisk ingen menneskerett å bo i Oslo. Innvandrerne må selv velge å ikke bosette seg i enkelte gettoområder. En leilighet i Groruddalen er dyrere enn mange andre steder i landet. Hvis de ønsker å bli en del av samfunnet, må de søke til andre områder, sier Tybring-Gjedde.

Han reagerer kraftig på Aslam Ashans forslag om at Oslo kommune bør busse innvandrerbarn til Oslo Vest:

- Hvorfor er det vi som opprinnelig har bodd her som må tilpasse oss dem?

Christian Tybring-Gjedde bor selv på Vinderen, en hvit rikmannsgetto på vestkanten i Oslo. Og benytter sjansen når han først er i gang med å snakke om innvandrere i media:

- Innvandrere bør slutte å se på TV fra hjemlandet, og lese aviser på deres eget språk. De bør bli så norske som det er mulig.

- Jeg ser ingen grunn til at barn skal pugge Koranen. De bør heller bruke tiden på å leke, sier Tybring-Gjedde.

Akkurat. FrP har byrådsmakt i Oslo. I bet you'd live here if you could and be one of us.
.