Medias stilltiende aksept

Flere blogger (og Finansavisen) har navngitt TV2-reporteren som på tirsdag vitnet i rettssaken mot terrorsiktede Arfan Bhatti. Media for øvrig, fra NRK til Aftenposten, har konsekvent unngått både bilder og navn av reporteren, og viser seg nok en gang i utakt med internettdemokratiet. Identiteter som forsøkes holdt skjult, særlig av kjente personer, vil bli forsøkt avslørt på nettfora eller i blogger. Ofte burde man respektere avisenes redaksjonelle avgjørelse om å holde identiteten skjult med tanke på personvernet, f.eks. før det foreligger en dom eller tilståelse i straffesaker, men det finnes også eksempler på unødvendig strengt personvern av offentlige personer. TV2-reporteren faller inn under sistnevnte. For googlere og eventuelt nye lesere med interesse: Arfan Bhattis eks-kjæreste heter Karianne Solbrække og har vært en av TV2s mest profilerte krimreportere med dekning av bl.a. Orderud- og NOKAS-saken.

Det er langt mellom liv og lære når krimreportere som tidligere har ønsket mer offentlighet og ivret for å filme rettssaker i sin helhet, krever og får spesialbehandling i retten når de selv blir innblandet. Solbrække fikk gå inn og ut av VIP-inngangen i Oslo Tinghus, som ellers er forbeholdt tiltalte for å skjerme dem for blitzregnet i foajeen og på trappa utenfor, og har trolig gjort seg bruk av kontaktene sine i journalistmiljøet for å sikre konsekvent anonymisering av sin egen person. Hun stoler tydeligvis ikke på Vær Varsom-plakatens regulering av personvernet når det kommer til henne selv. TV2 vil naturligvis ha minst mulig personfokus på saken og ordne eventuell permittering eller omplassering av en inhabil ansatt i stillhet. Vanskeligere å forstå, og muligens et demokratisk problem, er det at media for øvrig dilter ivrig etter og bidrar til dekkoperasjonen, uten kritiske innvendinger til forskjellsbehandlingen av journalister og "vanlige folk" i vitneboksen. Det er nærliggende å tro at journaliststanden, og kanskje spesielt kriminalreportere, ville ha interesse av å ta avstand fra en kollega som viser så dårlig dømmekraft at hun innleder et forhold til en straffedømt og yrkeskriminell hun fikk kontakt med via jobben. Hvis selv konkurrentene i NRK likevel velger å legge en beskyttende hånd over en kollega og muligens bekjent de ofte treffer på pressekonferanser og i Tostrupkjelleren, tyder det kanskje på at journalister er mer lojale overfor hverandre enn sin egen presseetikk. Media gir en stilltiende aksept til inhabiliteten og muligens delaktigheten, hvis journalisten fikk vite om terrorplaner hun ikke sa ifra om, TV2-dama har gjort seg skyldig i ved å beskytte anonymiteten hennes. Slikt virker ikke positivt på medias omdømme og tillit hos befolkningen.

Uttalelsene i artiklene over taler ellers for seg selv, men vi får vel nesten håpe Solbrække gjør seg dummere enn hun er når hun påstår at det smalt som en bombe midt i hodet når hun fikk vite at Bhatti - yrkeskriminell, straffedømt flere ganger og i politets søkelys siden 13-års alderen - hadde skutt mot huset til en journalist i 2006. Så dårlig bakgrunnssjekk av og innsikt i livet til en mann hun i perioder delte seng med, kan hun nok ikke ha hatt. Hvis da ikke kjærligheten gjorde blind og Karianne Solbrække egentlig trodde Arfan Bhatti var snill og grei, selv om alt hun kunne google seg fram til tydet på det motsatte. Aktoratet klarte eller turte imidlertid ikke å presse Solbrække på hennes åpenbare ufarliggjøringer og oppsiktsvekkende dårlig hukommelse av to år gamle hendelser hos en 35-åring, og gjorde det dermed vanskeligere for seg selv å gi juryen grunner til å dømme Arfan Bhatti.

.

Pressens avledende funksjon

Jeg er pinlig berørt på vegne av norsk presse.

Tilfeldigvis har jeg tenkt over de siste dagene hvordan journalistikken spesielt i Norge har vært preget av akutt mangel på ordentlige kriser i et drøyt tiår fra kommunismens fall til det smalt i verden igjen i 2001. Med unntak av noen passasjerskip som sank, oljetankere som gikk på grunn og en håndfull bolighus som raste i elva på grunn av flom, har ikke pressen hatt ordentlige katastrofer eller skandaler å skrive om, og det har vært nødvendig å blåse opp småtteri og bagateller for å kunne hente fram krigstypene på forsidene. Det har rett og slett ikke gått galt nok ofte nok til å fylle nyhetssendingene og spalteplassen i avisene. Post 9/11 har man tydeligvis fortsatt med den samme strategien, og enkelte journalister har kanskje blitt godt vant med å skrive skandalehistorier om uvesenligheter, og la de større, viktigere og vanskeligere sakene ligge. Så da skriver man om Victor Normans piano og jager Gerd-Liv Valla til hun trekker seg, i stedet for å ta tak i den rødgrønne regjeringens klimasvik eller det faktum at Norge er landet i verden med flest soldater i Afghanistan i forhold til befolkningen, selv om konflikten mellom USA og Al-Qaeda ikke angår oss (atten menn med papirkniver er ikke en krig, for å sitere en av Norges-mesterne i blogging).

Statsråder uten politisk erfaring kjenner det politiske spillet dårligere enn sine kolleger, og er naturlig nok mer utsatt når det blåser opp til politisk storm. Det gjør dem til enkle ofre for pressen, og kan være en av grunnene til at det etter hvert har blitt mange eksempler på "nybegynnere" i det politiske spillet som blir tvunget til å trekke seg på grunn av fillesaker etter kort tid som statsråder. Politikere høyere oppe i systemet som over tid får flere og alvorligere svin på skogen blir derimot sittende og gjenvalgt. I pensum i rettssosiologi kalles dette en avledende funksjon. På samme måte som rettsapparatet sender småfisk i fengsel mens haiene går fri for å pynte på statistikkene, setter pressen inn hele tyngden mot politiske lettvektere for å knekke dem fort og gi inntrykk av at media oppfyller samfunnsoppgavene sine. Manuela Ramin-Osmundsen er neppe Norges eneste politiker med bekjente (eller heter det venn når man har vært på samme fest? Dette må vi til bunns i og skrive noen hundre artikler om) i posisjoner hun har vært med på å utnevne, men hun er en enklere motstander for pressen enn Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Støre.

.