Ikke tid til å gjøre lekser
Lisa gikk til skolen, men hun hadde ikke gjort leksene sine, for hun hadde vært på dansetrening hele ettermiddagen i forveien, og etterpå gikk det så mye bra på TV.
En negativ utvikling som har pågått i hvert fall siden jeg selv gikk på videregående (på slutten av nittitallet), og kanskje lenger enn det også, hvor det har blitt stadig mindre viktig og ansett blant norske elever å jobbe med skolearbeid, har nådd et kritisk nivå hvor norske 15-åringer ligger under gjennomsnittet i OECD-landene i lesing og regning i den internasjonale PISA-undersøkelsen, som sammenlikner skolesystemene i 57 land. Norske barn kan ikke lese og skrive ordentlig. Stadig mer krevende fritid, IM-tjenester som Facebook og MSN og krav om å jobbe mye ved siden av skolen for å henge med i forbrukskappløpet, kombinert med et ideal om at skolearbeid er ukult og en generell velstand i Norge som gjør at konsekvensene av å slurve uteblir, har resultert i at lekselesning kommer ganske langt ned på lista over ungdommers prioriteringer. Elever har ikke tid til å gjøre lekser. Da kan man jo lure på hvorfor i all verden de går på skole. Mens skoleungdom i andre land ser at gode karakterer gir muligheter, oppleves norsk skole som et pliktløp mange vil gjøre minst mulig for å komme igjennom. Og da blir jo kunnskapsnivået stadig lavere.
Det er allerede mange år siden jeg leste et intervju med spesielt flinke elever hvor det ble sagt at når skolen og lærerne tilpasser seg elevenes stadig lavere innsats, blir det en negativ spiral hvor lekselesing blir stadig mindre nødvendig og lavere ansett i vennegjengen. Den spiralen har vi rukket å komme et godt stykke ned i. For å snu utviklingen må kravene økes slik at det kreves mer innsats for å få de samme karakterene, og skolesystemet må legges om til å bli tøffere og mer gammeldags med leksehøringer og anmerkninger for å møte uforberedt.
Etiketter: Dagsavisen, kunnskap, skole